– Jeg hoppet rett inn og forstuet ankelen som en motherfucker. Det var ræva av meg, sier Magnus (24).

Mens sola steker på Ekebergsletta i Oslo, vandrer han og kompisene rundt på festivalområdet til Tons of Rock. Ut av den slitne joggeskoen titter det frem en støttebandasje.

Magnus rakk å skade ankelen i en moshpit allerede under festivalens første sceneopptreden. Når jeg spør hvem som spilte, humrer alle guttene, og Magnus er enten rødmende eller veldig solbrent i trynet.

– Åpningstalen til Jonas Gahr Støre.

En endeløs «wall of death»

I fjor meldte NRK at moshpiten er å finne omtrent hvor som helst. Knuffingen er blitt så allmenn at den har forlatt metallmiljøet og kan nå skimtes både mellom ungdommer på VG-lista og under EDM-konserter på Palmesus.

Spørsmålet jeg stiller meg et år senere, er: Har den overlevd alle rundene med hviskeleken, eller har moshpiten endret seg på veien?

For meg er moshpit høydepunktet ved enhver konsert. At det nå er flere muligheter til å moshe enn før, er kun positivt i mine øyne.

Samtidig har det merkelig nok blitt mindre fristende å hoppe inn i veggen av kropper enn tidligere.

OVERRASKET: Timmy Trumpet delte video fra publikummet på Palmesus 2023. Skjermopptak fra 11. juli 2023.

Forrige festivalsommer satt jeg igjen med et dusin blåmerker, og for første gang var jeg irritert. Høye albuer, spenning av ben og wall of death under hvert eneste refreng. Det var trangt og kaotisk – på den dårlige måten.

Er det bare jeg som er ute av trening, eller har moshpiten tatt en ny form? Er den blitt helt lovløs? Er jeg blitt gammel?

Nå som festivalsommeren er over oss igjen, var jeg nødt til å finne svar. Det eneste riktige var å dra til moshpitens hovedkvarter for å ta tempen.

Generasjon moshpit

– Jeg har hørt veldig mye om konsertetikette etter koronatiden, at folk oppfører seg veldig ille.

Laura (21) og vennegjengen lener seg mot gjerdet til Vampire Stage. De er tidlig ute for å sikre seg gode plasser til Avatar som snart skal opptre på Tons of Rock.

– Det er jo ikke så rart. Etter tre år uten konserter er det mange nye folk som ikke vet hvordan de skal oppføre seg i moshpiten, mener Jonas (21).

Forrige sommer ble det rapportert om kaos da tre generasjoner skulle debutere på byen samtidig, og hvordan manglende festivalfrivillighet skapte hodebry for arrangørene. 

Forklaringen ble ofte den samme: haltende generasjonsskifte. Det manglet noen eldre studiekompiser som tok de unge under vingen.

Kanskje det også skrantet på dem som skulle viderebringe moshpitens tips og triks?

«Du skal frem»

19-åringene Daniel og Jon kommer diltende over gressplenen. Førstnevnte går i bar overkropp, men er til gjengjeld dekket av et lag svette og støv som blir et eget plagg i seg selv.

Guttene kommer rett fra konserten til Asking Alexandria. De møttes for første gang i fjor, i moshpiten.

– Det er morsomt nok til at jeg alltid ender opp der. Jeg har aldri vært redd, det føltes helt naturlig, forteller Jon.

Daniel var i sin første moshpit for fire år siden, men den villeste konsertopplevelsen var her på Tons of Rock i fjor:

– Det kom en stor kar, pekte på meg og sa: «Du skal frem.» Han plukka meg opp og kasta meg over hele crowden. Jeg fløy helt frem og fikk synge sammen med vokalisten. Det var fett.

Selv har guttene kun gode opplevelser med moshing. De forbinder det med adrenalinkick, god stemning og hemningsløs moro.

– Folk tror at det er farlig eller skummelt, men man tar veldig godt vare på hverandre. Med en gang noen faller løfter vi dem opp igjen, understreker Daniel.

– Bare ikke tro du er ninja, liksom.

Aldersgrense, vekt- og høydekrav

Etter Avatar fullfører settet sitt, stormer venninnene Maiken (15) og Karen (15) vrælende ut av folkemengden. De snakker begge på inn- og utpust mens teatersminken renner fra ansiktet.  

– Dette er min aller første festival, og vi fikk stå helt forrest, sier Maiken stolt.

Når de får spørsmål om de deltok i moshpiten, rister de unisont på hodet. De er jo ikke gamle nok, hevder de selv.

– Det ser veldig gøy ut, men vi vil helst ikke bli tråkka ned. Om vi hadde vært eldre og større, hadde vi vært bedre i stand til å ta vare på oss selv, forklarer Karen.

De er heller ikke alene om å føle på dét. I løpet av festivalen kunne spesielt kvinner fortelle at de følte seg for små eller svake til å delta i moshpit. God høyde og mye vekt ble ofte trukket frem som garanti på en trygg konsert.

Dette er derimot Astrid (24) helt uenig i.  

– Jeg har moshet siden jeg var 14 år gammel. Det er absolutt ikke farlig.

Astrid og Dina (25) er godt bevandret i metallmiljøet. Mellom slagene sender de snapper hjem til stolte foreldre. De gleder seg spesielt til å se In Flames, som faren til Dina har dedikert to hele armer med tatoveringer til.

Paret synes det er trist at moshpiten tilsynelatende er blitt for aggressiv for mange festivalpublikummere. Det er noe de hevder strider mot hele konseptet.

– Det er noe godt ved å banke folk uten faktisk å banke dem. Det ser voldelig ut, men det er faktisk bare en trivelig situasjon, poengterer Astrid.

– Det handler kanskje om tenåringer som har fått med seg at moshing er kult, og så vet de ikke historien bak.

Klapping med kroppen

En som har bevitnet mye av historien, er P3-programleder Tete Lidbom (37). Som moshpitentusiast har han erfart begge sider, både som trommis i punkband og publikummer med brukket tann etter Slayer-konsert.

– Man trenger ikke nødvendigvis vite hele forhistorien, men man må skjønne premisset. Det er som klapping, bare mer aktivt.

Lidbom beskriver moshpit som en måte å vise respekt til bandet på scenen. En god pit skal oppstå på et passende tidspunkt i låta, ikke bare fordi det er forventet.

– Det er som om de tenker: «Oi! Nå har vi vært her i 20 minutter, da må vi vel moshe?»

Han ser også sammenhengen mellom koronakullene og spredningen av moshing på tvers av sjangre. Det er ingenting ondsinnet bak den nye aggresjonen, den kjenner bare ikke til moshpit-rammene enda.

– Folk har ensa at dette er en gøy ting uten at de helt vet hvordan man gjør det. Det er noe «Jackass» ved at ingen er profesjonelle, men du må fortsatt teste det ut et par ganger, sier Lidbom.

– Selv om det gjør vondt, skal det ikke være farlig.

Kardemoshpit-loven

Når Magnus med støttebandasjen reflekterte over hva han kunne gjort annerledes under statsministermoshen, trekker øyenbrynene seg betenkt sammen.

– Jeg trakk meg. Du må gå inn med 100 prosent, ellers tråkker du over.

Dette er også essensen av hva publikum synes er god moshpitetikette. Som en høytlesning av Thorbjørn Egner mente de fleste vi kom i snakk med at du kan gjøre hva du vil, så lenge du er bevisst på dem rundt deg.

Og så må du tåle en trøkk i ny og ne, selvfølgelig, uansett hvilken sjanger du befinner deg i.

Til og med da jeg spurte om det var innafor å gli rundt i baris, var svaret ja fra alle. Skepsis mot slikt er det tydeligvis bare å legge fra seg med alle vannflaskene ved festivalinngangen.

– Hvis du blir skuffa over bar overkropp på grisevarm rockekonsert, da er du på feil sted, sukker Jonas.

Eller som Astrid sier:

– Vi dusjer når vi kommer hjem.

MER OM MUSIKK: