24 år gamle Ruben Markussen fra Bjarkøy i Troms er et nokså ubeskrevet blad i den kritiske musikkpressen, til tross for hans snaut 30 millioner avspillinger på Spotify og høy rotasjon på radio.
Riktignok har han hatt store oppslag om sin sosiale angst og farens kreftdiagnose, men er debut-EP-en hans egentlig nok til å fylle en hel festivalkonsert?
Vel, det starter lovende: En strykerkvartett fra Oslo Strings entrer scenen og bandet gjør en bombastisk intro som lover at vi har noe storslagent i vente.
Ikledd en svart spesiallaget genser med den snirklete R-logoen hans, beygnner Ruben med hitlåta «Power».
Det er ingen tvil om vokaltalentet, for her er det lite som skiller den såre og gode stemmen fra radioen.
Men hva i alle dager er greia med bakgrunnsvideoene?
Det vil ingen ende ta med duse og filmkornete sakte film-videoer av roser, fossefall og føtter i gress som minner om filmene jeg en gang lagde på Medier- og kommunikasjonslinja på VGS.
Samtidig beveger artisten seg liksom megetsigende og følsomt over scenen, som om han var på dramaøving og skulle improvisere «inderlighet».
Jeg begynner å lure på om Ruben er musikkens svar på «inspirational quotes», i det også biter av sangtekstene hans dukker opp over noen snurrende roser som et slags karaoke-kaleidoskop.
I de påfølgende låtene kan mye tyde på nettopp det.
Artisten spiller en rekke uutgitte låter som høres omtrent som de vi har hørt fra før, bare hakket seigere, kjedeligere og med instrumentalpartier som ikke er annet enn forutsigbare.
Publikum svaier tålmodig med, men det er ikke før «The Half» spilles som sjette låt ut at stemningen fra åpningen er tilbake.
«Shit ass, dere kunne den låta der», sier Ruben.
Et ekstatisk «å fy faen» kommer fra min sidemann i det balladen «Lay By Me» introduseres og Ruben setter seg på scenekanten for å flørte med publikum på første rad.
Også neste låt ut, den vanligvis så repetative og smått irriterende «Melancholia», kicker overraskende bra på scenen.
Men det er først når Ruben synger første strofe av pop-perlen «Walls» og publikum bryter ut i festivalens aller fineste allsang så langt, at gåsehuden melder seg.
Låta åpenbarer seg med ett som en kraftig låt som absolutt alle festivalgjengerne kan samles om.
Når konfettien regner over et gaulende publikum, er Ruben unnskyldt den «tacky» estetikken, følsomhetsposeringen og de til tider middelmådige låtene.
Det er tross alt aller første gang han spiller på Stavern. Mye tyder på at han kanskje enda trenger litt tid på å finne seg selv— om noen år skal du ikke se bort fra at han kommer tilbake og erobrer sletta fra ende til annen.
