Hvem vet hvor mange runder øl-bowling som har blitt spilt, antall flæskestegs-sandwicher som har blitt fortært, og ganger festivaldeltakere i sommerkulda har gaula «Shape of You» fra klappstolene sine de siste dagene. Roskilde er oppvarma, men i kveld begynte det for alvor.
Det er ikke småtteri festivalmastodonten har hanket inn på den første dagen av hovedprogrammet. Seks år etter å ha sluppet debut-miksteipen House of Balloons er The Weeknd én av verdens absolutt største stjerner. Mye takket være øredøvende hits som «Earned It», «I Feel It Coming» og «Starboy».
Showet åpner med sistnevnte til lyden av utenomjordiske synther og ellevill jubel fra folkehavet som har samlet seg foran den legendariske Orange-scene. Det er alltid et ypperlig sjakktrekk å begynne en konsert med en real hit. «C’mon, let’s go!» kommanderer han publikum, men de er allerede godt i gang. På en vegg bak 27-åringen befinner bandet seg, mens han selv holder seg på sceneplan. Det er en upåklagelig åpning av konserten, med gnister som spruter opp av scenen og en artist som nesten bobler over av energi, selvtillit og stålkontroll.
Han er ganske enkelt på fra første øyeblikk og dabber aldri av i løpet av de 75 minuttene konserten varer. Etter tredjelåta, «Reminder», proklamerer han at dette kanskje er det villeste showet han har spilt på. Det er lett å forstå hva han mener. Her er det nok tusenvis på tusenvis av ekstatiske festivalgjengere, og det kan han takke seg selv for. Ikke bare sitter Abel Tesfaye på festmusikalske gullkorn, han viser også at han er en entertainer av rang der han beveger seg langs hele scenen for å komme nærme så mange som mulig, og jevnlig passer på å hause opp folket.
Samarbeidslåtene «Low Life» med Future og «Might Not» med Belly er inkludert tidlig i konserten, og blir som en slags medley. Det gir et litt forhastet inntrykk som gjentar seg ved noen anledninger gjennom seansen. Enten det, eller så er det bare såpass tight at det ikke finnes dødpunkter. Låtene kommer nemlig på løpende bånd, samtlige gjennomføres svært godt og underholdende. Flere låter fra Beauty Behind The Madness, som «Often», «Aquainted» og «Tell Your Friends» får spilletid, men det er smått skuffende å ikke høre mer fra miksteip-samleplata Trilogy med hans tidligste materiale. Det er derimot lekkert å høre «Wicked Games» bli satt i gang og her får også bandet, spesielt gitaristen, skinne litt ekstra. Det gjør seg.
Det er lite å utsette på showet Tesfaye steller i stand. «Jeg trenger hjelp på neste låt», sier han plutselig, og selvfølgelig kommer en strøken framførelse av Fifty Shades-schlägeren «Earned It». «Rockin’» er også en utstikker underholdningsmessig, og fra den er det kun en festavslutning som starter med «Can’t Feel My Face». Han tar seg så tid til å føle på publikums takknemlighet før «I Feel It Coming». Det er vel fortjent, før han avslutter det hele med «The Hills».
For de som befant seg på Red Hot Chili Peppers sin notorisk dvaske konsert på samme sted til samme tid i fjor, må denne opplevelsen ha vært en enorm kontrast. The Weeknd er ingenting annet enn en suveren entertainer som presterer så det synger og vet å holde kontakten med publikum. Han er kanskje ikke en «helgen» riktig ennå, men at han er en garantist for helgekos når som helst i uka vil jeg påstå er udiskutabelt.
Nicolay Woldsdal
