Låten «Flowers», som leder an Miley Cyrus nyeste album «Endless Summer Vacation», er det ferskeste eksempelet på at Miley Cyrus’ hitlåter sjeldent har vært større enn ryktene rundt dem.
«Wrecking Ball», «Can’t Be Tamed» og «Malibu» er fra tre vidt forskjellige æraer av hennes karriere, men har alle vist at ingenting selger så godt som sladder.
«Flowers» har levd sitt eget liv siden slippet. En break up-anthem som sampler Bruno Mars’ «When I Was Your Man». Cyrus forsøkte å skrive den samme låten fra et mer seirende ståsted. Så enkelt kan det gjøres, men billig blir det også.
«Flowers» setter listen et sted mellom filmen «Oceans 8» og høye hæler: En reproduksjon som satser på at mennene allerede gjorde det bra nok første gang, så vi kan for all del ikke kaste bort tid på å skrive noe eget.
Kyniske metoder
De siste årene har sampling blitt brukt mer og mer i popen som bombesikre springbrett inn på listene. Jeg var kanskje et barn i min Hits for Kids-æra da «A Decade in Blue (Da Ba Dee)» kom ut, men «I’m Good (Blue)» føles allikevel som et spøkelse på spillelistene.
Slik er det også med samplinger av «Popcorn» på Tove Los «2 Die 4». Proppen i poppen er ideen om at musikken må være så gjenkjennelig at vi tror vi har hørt den før, for å være en hit.
Det er ikke sjokkerende å sample i seg selv, slik hiphopen har gjort siden dag én. Men i popen er det ikke lenger et element i helheten. Heller krykken som resten av låten lener seg på.
En smakebit, aldri et måltid
Det er denne søken etter treffsikkerhet via det gjenkjennelige som har bredd seg utover «Endless Summer Vacation».
Det er ikke så overraskende når to av produsentene på platen er Kid Harpoon og Tyler Johnson, som stod for hele produksjon på Harry Styles’ siste album. En plate som også høres ut som veldig mye annet enn seg selv.
Slik som Harry Styles har Cyrus en av vår tids mest karakteristiske stemmer, som ofte blir i overkant kontrollert i sluttproduktet.
For å bryte med det monotone tar hun med seg gjesteartister. På «Thousand Miles» er det Brandi Carlile. Det får man så vidt med seg. Hun blir redusert til backing vokal og står igjen som et slags alibi for låtens lek med singer/songwriter-sjangeren framfor elektropopen som preger helheten.
Så er det noen lyspunkt. På «Jaded» får vi virkelig høre Cyrus sitt spenn i den hese og kraftige stemmen.
Når albumet går fra dag til kveld, fra myk pop til det hardere, er det «Violet Chemistry» som gjør det aller best. Refrenget setter seg i hodet fra første lytt.
«Handstand» er albumets mest lekne. Her forsøker Cyrus og produsent Maxx Morando seg på glitch-pop, og en tekst som er mer skitten enn Tove Los verste.
Det sender tankene mot Cyrus sitt «Dead Petz»-album fra 2015, slik «Wildcard» sender de mot «Plastic Heart» fra 2020.
Slik er det gjennomgående på albumet, med blaff av tidligere uttrykk. På låten «Violet Chemistry» har Cyrus med seg Mike Will Made-It. Han drar Cyrus i retning albumet han selv var ansvarlig produsent for: Ikoniske «Bangerz» fra 2013.
Det er altså ti år siden Cyrus kastet gikk hardt ut med det hun kalte «dirty south hiphop». Det er også rundt ti år siden trap hadde sin gullalder på hitlistene. Nå klatrer låter som «Unholy» og «Cuff it».
Er uttrykket på «Endless Summer Vacation» den artisten Cyrus er, eller er det bare finsliping av alt hun har vært og et forsøk på å passe inn blant pop-inventaret?
For mange kokker og alt det der
Ironien i det hele er at Miley Cyrus er på sitt beste når musikken hun fremfører ikke har noe med henne å gjøre i det hele tatt.
Coverversjonene hennes har gått sine seiersrunder. Rock-albumet «Plastic Hearts» imponerte med blant annet et cover av Blondies «Heart of Glass».
Andre cover som Dolly Partons «Jolene» og Metallicas «Nothing Else Matters» har fått folk til å stille seg i kø for å utpeke Cyrus som det neste rock- eller country-ikonet.
Hun oser av karisma på scenen, og det skaper forventning. Live-versjonen av låten «You» var et høydepunkt fra fjorårets konsertalbum «Attention», og minner om alt studioversjonen kunne vært.
På «Endless Summer Vacation» er låten pyntet med noen malplasserte lasereffekter mot slutten av en parodisk r&b-produksjon fra Jonny Coffer og Jay Moon.
Cyrus blir stående igjen som vinneren av karaokekvelden. For de virkelig gode, originale låtene, har vi sjeldent sett fra henne i studio.
«Endless Summer Vacation» er 12 låter som står i kø for å polere ned de mange ansiktene av Miley Cyrus’ musikk. Selv om stemmen til Cyrus aldri har vært bedre, blir det hverken hit eller dit. Albumet står igjen som et kommersielt comeback med et surr av gamle og nye produsenter, som lar helheten gå i stykker.
Selv mener Cyrus at dette albumet er en ode til Los Angeles. En smeltedigel lik LA er det i hvert fall.
Med åtte vaklende album må vi akseptere at Miley Cyrus er en singelartist.
FLERE MUSIKKANMELDELSER:
