21 år etter oppstarten, ni album inn i karrieren, tar Blonde Redhead deg med på en lydreise gjennom tid og rom. Det er ikke lett å vite hvor Kazu Makino og de to tvillingbrødrene Amedeo og Simone Pace ønsker å være akkurat nå, men Barragán er en fascinerende lytteopplevelse som krever tålmodighet.
Trioen har aldri vært kjent for å lage musikk som skal passe inn i en bestemt boks.
Blonde Redhead anno 2014 pusher grenser og leker seg med albumformatet. Drew Brown (Beck, Radiohead) har produsert både Barragán og deres forrige plate Penny Sparkle. Han har gitt dem tilgang til en rekke gamle analogsynther som i stor grad preger lydbildet også denne runden.
Tittelsporet åpner med fuglekvitring, akustisk gitar og fløytetoner som gir en umiddelbar barokkfølelse, før moderne bylyder vever seg inn. Drøye to minutter senere er stemninga satt: Dette er ingen “vanlig” plate. Her kan alt skje! De flørter med folktradisjonen, blander inn lengre lydspor fra omgivelser rundt dem og byr på både lange låter som tenderer både mot postrock og det helt enkle.
Albumet spriker mellom de nedstrippede og skjøre låtene (“Lady M”, “Cat On A Tin Roof”, “The One I Love” og “Penultimo”) og de mer dramatiske – som trykker til med mer puls, og lett blir favoritter (“Dripping”, “Mind To Be Had”).
Syv låter inn i Barragán åpenbarer det seg et nytt brekk som skiller seg fra de andre låtene. “Defeatist Anthem (Harry and I)”, én av to låter på over seks minutter, er i grenseland av hva som fungerer på det eksperimentelle planet. Tre komplett ulike deler henger sammen, og kan lett forveksles med separate låter. Den første delen av låta tar deg med rett tilbake til følesen av 23, som jeg fortsatt mener er bandets beste album. “Mind To Be Had” lar det gå flere minutter før vokalen setter inn, men det er på ingen måte et dumt grep. Dette er første sporet hvor jeg opplever å forsvinne helt inn i universet. En låt som lett lar seg overføre til scenen med egenskaper nok til å fange deg i transe.
Midtveis i “Cat On A Tin Roof” høres forøvrig vokalist Kazu i det fjerne: “Maybe we should work on it a little bit more”. Hvorvidt dette skal tolkes som ærlighet eller et innblikk i albumprosessen er ikke godt å si, men det føles som de oppretter en ny type kontakt med materialet sitt og publikum. Etter en intens opplevelse er det godt når albumet avsluttes med “Seven Two”. Det fungerer som avspenning etter en krevende mental treningsøkt. Den luftige stemmen kommer til sin rett, det er vakkert og treffer midt i følelsessenteret. Plutselig er du alene i universet med Blonde Redhead.
Deres niende studioalbum er et annerledes eventyr som kanskje ikke gir Blonde Redhead mange nye fans, men tilfredsstiller de som allerede elsker bandets konstante utvikling. Barragán er ikke en plate man nødvendigvis hører enkeltlåter fra, det er en 42 minutter lang totalopplevelse.
Mari Garås Monsson
