Jeg har fulgt med nøye på det Chris Cohen har drevet med de siste månedene. Én ting er at han har vært delaktig i noen band jeg har et bankende hjerte for: Danielson, Cryptacize og i all særdeleshet Deerhoof rundt den tiden de ga ut mine favorittalbum (Apple O’ og The Runners Four), en annen er at de små smakebitene som har blitt sluppet før Overgrown Path har vært så søte at de har vært naturlige miksteipbestanddeler gjennom hele sensommeren.
Overgrown Path har da også blitt et svært vakkert, men først og fremst sjarmerende, album. Cohen har spilt alle instrumentene selv, og den litt skjeve fremtoningen gir ekstra farger til hans refrengsterke psykedelia.
«Caller no. 99» er en tydelig kandidat til «beste døsige poplåt 2012», og både her og på resten av albumet ligger han ganske langt opp mot det Dungen drev med på eksempelvis Tio Bitar – syrepenslede gitarriff, rullende basslyder og Cohens uskolerte, bingovert-behagelige stemmeprakt svøpes rundt de enkle, men svært så nydelige melodiene. Det er ikke bare pressebildet og albumtittelen som gjør at tankene trekkes ut av byen og inn i mer tømmerkoie-orienterte landskap: Det dominerende er lyden av et enklere liv, der det eneste tegn på modernitet er en trommemaskin som dukker opp av jordkjelleren nå og da.
«Optimist High» er et annet høydepunkt, som også viser hvor jordnært og særegent han låter samtidig. Det er en styrke at han holder alle låtene på sunn avstand fra femminuttersmerket, selv om man stadig vekk fanger opp temaer som kunne vært langt mer dratt ut, hadde de vært i hendene på for eksempel Tame Impala. I stedet sitter man med musikk som er befriende uspektakulært, men heller ordentlig koselig – i ordets aller beste mening.
Jørgen Hegstad
