Dimmu Borgir, Amfi
Et mørkt, norsk midtsommernattseventyr fant sted inne i Hove-skogen. Dimmu tok med folket ned i fortapelsen og hevet black metal opp i den norske mainstreamen.
Den på mange måter utmerkede Hovefestivalen mangler to viktige elementer i sin 2008-booking: 1. En klar profil i forhold til norske band utover fyllstoff-rollen først på ettermiddag. 2. Gode headlinere utover Jay-Z.
Natt til torsdag sendte Dimmu Borgir begge problemområder åt skogen med et gnistrende show i Amfi. Stemningen var så mørk, majestetisk og teatralsk at det var rett før man ante synet av de sorte Nazgûl-ridderne fra ”Ringenes herre” i skogbrynet rundt amfiet.
De norske black metal-bestselgerne leverte en nattlig forestilling som nådde ut til langt flere enn beboerne i bussene ”666 Arendal” og ”Metal Warriors Fevik”, som hele uka har stått parkert ved festivalen. Dette var et show alle på øya kunne relatere seg til med sine storslagne virkemidler; liksminke, kostymer, evig brennende fakler, stikkflammer i ett jævla kjør og storskjerm-film gjennom hele konserten. Kiss gjorde ikke dette så veldig mye bedre når de var i Norge for en snau måned siden. Vel har Gene og Paul bedre budsjett, men det va en vilje og nærmest barnslig glød bak headlinershowet til Dimmu som det er sjelden man ser. Musikalsk leverte de presist og ultrasymfonisk. Det var litt overdrevent mye keyboard i perioder, men hovedsakelig låt det som et inferno i sort, sort, sort. Vokalist Shagrath, kledd i en effektfull slakter-sarong, bjeffet ondt og uten stans mens resten av bandet viste ekspertise i storslagen dynamikk og deilig råskap. Dimmu er rett og slett et veldig imponerende live-band.
Konserten var ikke uten komiske elementer. Tilløpet til fyrverkeri fra scenekanten og Shagraths mellomprat i tilgjort hvesende toneleie brøt en smule med den grimme middelalderstemningen.
Men det var for bagateller å regne. Fortsetter Dimmu å levere på dette høye nivået, live og på plate, nærmer de seg norsk klassiker-status.
Håkon Moslet
