Et forsøk på å overleve

For Åse-Line Baltzersen (32) var selvskadingen en flukt fra psykisk smerte – i 13 år. Hvordan slutter man å ødelegge seg selv?

– Det var som å være fastlåst på en berg-og-dalbane med bind for øynene. Jeg ante ikke hva som var rundt neste sving, men hadde et så sterkt ønske om å ha kontroll at jeg ble blind for hva som egentlig foregikk.

I flere år våknet Åse-Line opp med et påtvunget smil om munnen. Hun pepret seg selv med positive oppfordringer på til grensen til det umulige. Ingenting skulle frarøve henne kontrollen over sitt eget liv.

Jeg klarer alt. Jeg er sjefen i mitt eget liv. Jeg har kontroll.

Sannheten var at hun på ingen måte hadde grep om tilværelsen. Men ingen visste om de selvpåførte sårene hun skjulte under klærne.

Først da hun var 20 år gammel endret livet seg.

Åse-Line overhørte en gang under behandling at hun var en av dem som ikke kom til å overleve tyveårene. Hun kjøpte det forgylte sølvhjertet til seg selv da hun fylte 30 år som en påminnelse om at hun klarte det. Foto: Henriette Dæhli

Voksen som barn

Åse-Line var syv år første gang hun skadet seg selv. Hun bodde i Østfold med en alvorlig syk mor og faren hennes var ofte fraværende. Hjemme var det hun som måtte være den voksne. Hun vasket, ryddet og passet på moren sin. Men det var ikke noe rom for å vise følelser.

– Som barn fant jeg metoder for å undertrykke følelsene mine. Selvskadingen ble en flukt, men det var ikke noe jeg forstod selv.

Det ble en respons på det vonde Åse-Line ikke klarte å formidle. Hjemme tok hun ansvar, men på skolen var hun var utagerende – noe som ofte førte til at hun fikk kjeft. Ingen spurte henne hvordan hun egentlig hadde det. Åse-Line kjente seg ikke trygg noen steder.

Gjennom barndomsårene ble selvskadingen en overlevelsesstrategi i det skjulte som preget store deler av identiteten hennes også i voksen alder. Det var ikke kun de fysiske skadene på kroppen som etterlot arr.

– Selvskading kan ta så ufattelig mange former. Ikke alle er like synlige for de rundt. Jeg kunne oppsøke smerte i alle former fordi det ga meg en flukt fra det vonde der og da.

Selvskading defineres i forskning som fysisk skade på egen kropp som kutt eller risp i huden. Men også selvdestruktiv atferd som å sulte seg, overspise, ruse seg, utsette seg selv for fare og annet kan ha samme effekt eller utgangspunkt.

Mellom 13 og 23 prosent av ungdom fra 12 til 18 år oppgir å ha skadet seg selv med vilje ifølge data fra Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Det starter ofte i begynnelsen av tenårene blant ungdom mellom 12 og 15 år.

Moren til Åse-Line gikk bort for flere år siden, men hun etterlot katten sin. Den har betydd mye i de tunge periodene. Foto: Henriette Dæhli

Kameleonen

Etter hvert handlet hele tilværelsen om å ødelegge seg selv. Både mentalt og fysisk. Åse-Line begynte å regulere seg etter andres forventninger og te seg deretter. Uansett miljø eller situasjon, og uten å ta stilling til hva hun selv følte så tilpasset hun seg.

– Det var en opprivende følelse å alltid skulle tilpasse meg til det jeg trodde var forventet av meg. Jeg ble en kameleon og over tid så fordunstet jeg. Selvet ble oppløst og fragmentert.

Den selvutslettende atferden ble nok en form for flukt. Hun utsatte seg for vonde situasjoner for å unngå at de skulle innhente henne uten at hun hadde kontroll.

Til slutt visste hun ikke lenger hva hun selv ønsket. Hva hun egentlig likte å gjøre eller hvem hun trivdes sammen med. Hvem er Åse-Line? Spørsmålet ble så enormt at hun ikke klarte å ta stilling til det.

– Jeg brukte mange år på å finne ut av hvem jeg er og hva jeg står for. Det mest ærlige svaret jeg kunne gi på den tiden var at jeg ikke visste det.

Åse-Line fikk ingen hjelp i ungdomstiden – fordi hun fungerte tilsynelatende godt i hverdagen. Karaktersnittet var bra nok og hun overbeviste seg selv om at hun skulle klare alt på egenhånd. Hun hadde blitt ekspert på å skjule smerten. Både for andre og seg selv.

Som 20-åring mistet hun grep om den innbilte kontrollen.

Tatoveringen er en påminnelse om utfordringene Åse-Line har kjempet seg gjennom. Foto: Henriette Dæhli

Ignorert på legevakten

“You know that I’m no good” med Amy Winehouse dundrer i bakgrunnen. Åse-Line ligger på baderomsgulvet hjemme med flasken under armen. Behovet for å skade seg selv tar overhånd.

– Skulle jeg endelig få slutt på det hele? Eller ende opp på legevakta nok en gang. Bare for å rykke tilbake til start med en ny runddans i kampen for å bli pen, perfekt og sjef i eget liv.

I det ene øyeblikket skulle hun bli sjef i eget liv – om hun gikk ned et tonn i kilo og forandret alt ved seg selv. I det andre kunne hun spise for 15.000 kroner i måneden. Hun hadde forvillet seg inn i et livsfarlig spiral av rus og selvskading på jakt etter en utvei.

Åse-Line havnet på legevakten samme kveld, men der var det ingen som ofret henne et blikk. Det fikk henne til å føle at hun ikke var syk nok til å få hjelp – noe hun heller ikke fikk. Til slutt måtte hun ringe sin egen bistandsadvokat som krevde at hun skulle få behandling.

Siste frist

I 2008 ble Åse-Line kastet ut av boligen sin i Oslo etter å ha blitt hentet av ambulansen gjentatte ganger som følge av overdoser og skader. Hun var plutselig 30 kilo tyngre. De selvpåførte sårene på kroppen var mer synlige og bortforklaringene fungerte ikke lenger. I et av tilfellene overhørte Åse-Line at hun var en av dem som ikke ville klare seg gjennom tyveårene.

Til slutt oppsøkte hun hjelp.

– De skulle grave gjennom mye dritt for å se livsgnisten. Men den var der.

Fastlegen hennes kjempet for at hun skulle få riktig behandling. Først da hun møtte en psykolog ved Ullevål sykehus som tok tak i de underliggende problemene begynte livet å endre seg. Hun sluttet å skade seg selv etterhvert som hun fikk en bedre forståelse av hva hennes egne handlinger hadde vært et uttrykk for.

– Jeg hadde manglet et ordforråd for å si at jeg hadde det vondt med meg selv, og et behov for å håndtere den indre smerten.

Åse-Line sluttet å skade seg selv og gjennomførte studier på BI med gode karakterer. Foto: Henriette Dæhli

Det finnes hjelp

Lynneth Bjørnli (19) er en av de som sliter med problematikken i dag. Hun er en av årets deltakere i «Jeg mot meg» der hun deler sin historie sammen med åtte andre ungdommer. Behovet for å skade seg selv dukker ofte opp om kveldene og hun synes det er vanskelig å se utveien. Samtidig har hun et sterkt ønske om å finne den.

For hva kan du gjøre selv?

Psykologspesialist i klinisk barne- og ungdomspsykiatri, Gjertrud Kvalstad, sitt første bud for å komme seg ut av selvskading er å oppsøke hjelp.

Hun jobber tett med ungdom som sliter med vanskelige følelser og selvskading gjennom en behandlingsform som kalles Dialektisk Atferdsterapi (DBT). DBT baserer seg på individuell terapi, ferdighetstrening i gruppe og døgn-tilgjengelige telefonkonsultasjoner. Formålet er å få et liv man synes er verdt å leve ved å tilegne seg ulike ferdigheter gjennom mindfulness, holde ut uten å skade seg, regulere følelser, mellommenneskelige ferdigheter og lære seg at situasjoner ikke bare er svart-hvitt.

Mindfulness handler om oppmerksomt nærvær her og nå. Spesielt i situasjoner som trigger selvskading.

– Man må fokusere på en ting av gangen. Det handler om å være oppmerksom på hva som skjer. Observere det rundt deg og være i tanker, følelser og kroppslige reaksjoner.

Ferdigheten handler også om å legge merke til dømmende tanker – både ovenfor seg selv og andre. Å bli klar over at en dømmende tanke ikke er en sannhet.

Det er også viktig å selv sørge for gode opplevelser. Gjertrud forteller at ungdommene i DBT lærer seg å ha en egen personlig oversikt over hyggelige ting å gjøre. Ta seg et bad, tenne et lys eller lage en kopp te. Små handlinger i hverdagen som kan skape glede uten å måtte trenge noe fra andre.

Å stå i sine egne følelser

For Åse-Line var det aller viktigste steget for å komme ut av selvskadingen å lære seg å forstå seg selv og andre, samtidig stå i sine egne følelser uten å ty til bedøvende, skadelige handlinger.

– Det er helt essensielt for å ikke bare holde ut i å ikke skade seg, men også få en varig og grunnleggende endring.

Hun begynte med sekundene. Hver gang hun følte for å skade seg selv forsøkte hun å holde ut litt lenger. Åse-Line hadde alltid vært en sosial jente, men hun var sjeldent til stede i sine egne følelser. Det ble en seier å komme seg opp om morgenen og gå til badet – uten å distansere seg fra følelsene.

– Jeg kunne ligge en hel dag under dyna og se på netflix fordi alternativet var så mye verre. Det var en god måte å avreagere på for meg.

Etterhvert fant Åse-Line flere andre oppløftende teknikker for å mestre hverdagen. Det kunne være alt fra å sminke seg til å ringe en venn.

Gjertrud bekrefter at det viktig å lære seg å holde ut i situasjoner der en ønsker å skade seg selv, uten å gjøre noe som kan forverre selvbildet eller situasjonen.

For noen kan det også hjelpe å holde i en isbit eller male med akvarellmaling over håndleddet. Det viktigste er at en lærer flere rekke ulike ferdigheter og at en selv kan velge hva som fungerer best.

– Ofte er selvskading et forsøk på mestre, men som i seg selv kan bli et problem. Det kan hjelpe der og da, men over tid kan det føre til skam og negative tanker. Selvskading er også en risikofaktor med tanke på selvmord. Derfor er det viktig å lære seg andre ferdigheter til å holde ut og til å få et bedre liv på sikt, sier Gjertrud.

Behandlingen til Åse-Line baserte seg på flere av de samme prinsippene. Gjennom gruppeterapi fikk hun forståelse for at det var lov å reagere med sinne, gråt og at følelser var en viktig veiviser. Noe hun ikke hadde lært som barn. Hun sluttet å skade seg selv og gjennomførte en bachelor i kommunikasjon på BI i Oslo med gode karakterer.

I dag bruker hun sin erfaring til å opplyse om mental helse ved å holde foredrag i samarbeid med Nasjonal kompetansetjeneste for personlighetspsykiatri.

Psykologspesialist Gjertrud Kvalstad jobber med behandling av ungdom som strever med å regulere følelser, med selvskading og selvmordsatferd ved Bup Lian, St.Olavs Hospital i Trondheim. Foto: Henriette Dæhli

Våg å bry deg

De samme ferdighetene for å håndtere utfordringene er like viktige for pårørende som for den som selvskader. Spesielt viktig er det å trene på mellommenneskelige relasjoner.

– Relasjoner er noe flere kan streve med. Både med foreldre og andre. Derfor trener vi på å finne ut av hva som er viktig for en selv i en relasjon. Er det å beholde selvrespekt, vennskapet eller å sørge for at personen gjør noe bestemt som en trenger?, demonstrerer Gjertrud.

Ofte kan en som pårørende kjenne seg hjelpeløs, men selvskadingen må ikke ignoreres. Verken av pårørende eller fagpersonell. Gjertrud understreker at behandling må rettes direkte mot å hjelpe med å erstatte de destruktive handlingene med mestringsstrategier.

– Det er en myte at det å adressere problemet vil føre til mer selvskading. Det kan virke selvmotsigende om vi bare skal snakke om årsaken til selvskadingen uten å snakke om selve handlingen, sier Gjertrud.

Det viktigste du kan gjøre som pårørende er å våge å bry deg, vise at du er bekymret og skaffe hjelp i samråd med den som selvskader.

Trenger du noen å snakke med?
Ta kontakt på Mental Helses nettjeneste på www.sidetmedord.no eller telefon 116 123.