– Folk rundt meg ser bare et søtt dyr som er god å klemme. Det er en fin måte å viske ut fordommer på.
Tobente sebraer og ulver i sorte naglejakker virrer rundt Isaac. De ruller rundt på bakken, lekeslåss i gangene og kjæler med hverandre.
Den unge trønderen har reist til Stockholm, sammen med over tusen andre mennesker fra hele verden, for å delta på «Nordic FuzzCon 2019» – en årlig samling for mennesker som liker å henge med hverandre i dyrekostymer.
Isaac er nemlig en «furry».
ISAAC VS. IRIE
Isaac drar på seg tykke pels-labber, og trekker en hette over ansiktet. Han fomler med glidelåsen og plasserer det enorme dyrehodet på skuldrene.
Snart er hele 24-åringen pakket inn i tett fuskepels.
Når han tar på seg drakten blir han forvandlet til «Irie Purrtail». En tobent blanding av lemur og leopard.
«Irie» er en forlengelse av de sprudlende sidene ved Isaac sin personlighet – positiv, tullete og leken.
– Jeg kan finne på å gjøre ting som jeg aldri ville ha gjort uten drakten. Ligge på bakken, rulle rundt og være teit. Alt ser søtt ut fordi jeg ser ut som et stort, koselig dyr.
Og det er nesten umulig å ikke smile ved synet av de lodne ørene og tungen som geiper mot forbipasserende.
DET FØRSTE MØTET
En fremmeds bursdagsfeiring ble vendepunktet for Isaac, våren 2010. Den femten år gamle trønderen kjente seg annerledes enn ungdommene som brukte fritiden på råning og fyll.
– Jeg likte best å tegne. Spesielt små, søte dyr.
Da han begynte på videregående ble han nysgjerrig på en medelev som alltid bar et hundehalsbånd rundt halsen.
Til slutt bestemte Isaac seg for å ta kontakt – og plutselig var han invitert til bursdagsfeiring hos en totalt ukjent.
– Det føltes litt merkelig å bli invitert til en jeg ikke kjente, men etterhvert skjønte jeg at det er veldig typisk for miljøet å være ekstremt inkluderende.
Menneskene han møtte viste seg å være «furries». Han ble inkludert i interne spøker og kjente på en etterlengtet følelse av å være en del av en større gruppe.
– Jeg hadde på det meste to bestevenner gjennom barne- og ungdomsskolen, så jeg synes det var utrolig fint å plutselig ha en stor gjeng med bestevenner. Alle var så åpne og vennlige.
Hverdagen ble gradvis mer preget av miljøet – og fursonaen «Irie Purrtail» ble født.
FUR PARADE
Et tog av myke snuter og neonfarger går taktfast på rekke rundt hotellbygningen i Sverige. Skuelystne har samlet seg utenfor inngangen som gradvis fylles med nye «furries».
Bak en to meter høy mynde tramper en spekkhogger med rosa palestinaskjerf og en dinosaur med piggsveis. Publikum jubler i det de passerer.
– Gleden i drakten handler mye om at reaksjonene fra andre alltid er positiv, forteller Isaac.
Draktene kan koste opptil 30.000 kroner eller mer, og det er en rekke mennesker i miljøet som personlig syr dem på bestilling. Noen kjøper også brukt, eller lager sine egne.
Men for å kunne sikre seg en vaskeekte fursona-drakt, av høy kvalitet, så spesialbestiller flere over nettet.
– Det tok flere år før jeg faktisk bestilte en Irie-drakt. Jeg måtte være helt sikker på hvordan den skulle se ut siden jeg skulle bruke så mye penger.
Drakten er til og med så verdifull at den ikke alltid tåler en runde i vaskemaskinen, og Isaac har en egen håndvaskerutine etter bruk.
Men du trenger ikke nødvendigvis å kle deg ut for å kalle deg en «furry».
– De færreste i miljøet har råd til et kostyme. Det handler mest om å dele lidenskapen for karakterene vi skaper.
Samtidig er det en iøynefallende del av subkulturen, og det er en spesielt god følelse å alltid bli møtt med et smil eller en god klem fra fremmede, innrømmer Isaac.
– Du kan selv velge hvordan du skal fremstå, og dermed også hvordan du blir møtt av andre. For hvem kan vel motstå et stor, fluffy hund?
SÅRBAR MED RUSTNING
En sliten resepsjonist sender stjålne blikk mot de pelskledde menneskene. Et par av dem har samlet seg i et hjørne av hotellet, og graver ivrig gjennom en skål med klistremerker.
– Du får et klistremerke om du for eksempel danser, synger eller tar en selfie med noen, forteller Isaac og nikker oppmuntrende mot en mann i 30-årene.
Merkene er en av flere leker som skal skape samhold, kanskje spesielt for dem som synes det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker.
30-årigen smiler skjevt idet han møter blikket til Isaac. Så lukker han øynene, og begynner å synge.
«Country roads, take me home.
To the place I belong.
West Virginia, mountain mama.
Take me home, country roads.»
De andre lytter i stillhet.
– Jeg tør normalt ikke å snakke med fremmede mennesker, men med dere er det helt annerledes, sier han til slutt.
Isaac flirer, og kikker på et geitehode som hviler på skuldrene til en ung kvinne.
– Det er ikke så rart. Vi er jo ikke mennesker.
GÆRNE UTSKUDD
På nettet florerer fordommene mot «furries». I anonyme chatterom skrives det at menneskene er ustabile, at interessen kun er en seksuell fetisj og at de en samling med gærninger.
Det er feil, mener Isaac. Kommentarene gjør han frustrert, men det er lenge siden han sluttet å spørre seg selv hvorfor andre skal slenge dritt om miljøet på nett.
– Fandommen er ikke sånn som de beskriver, men det vil nok alltid finnes nettroll.
Samtidig understreker han at det finnes alle type mennesker i alle type miljøer, og at furry-miljøet ikke er noe unntak.
For Isaac består interessen av trygghet og vennskap. Det har gitt han tre bestevenner, en kjæreste og en sosial hobby han elsker.
Han opplever sjelden å bli møtt med negative holdninger utenom internett.
– Folk på gata er som regel bare nysgjerrige, og fordommene på nettet oppstår kun på grunn av uvitenhet.
Han legger likevel ikke skjul på at mange «furries» kan ha opplevd å bli utstøtt tidligere i livet, men han er overbevist om at det gjør miljøet enda mer inkluderende.
– Jeg tror miljøet kjennes ekstra trygt fordi menneskene som tiltrekkes av det selv har kjent på det å være utenfor. Derfor er aksepten for å være annerledes stor.
Han har selv erfart at det har gitt han rom for å tørre å være seg selv.
– Irie gjorde nok at jeg ble tryggere på meg selv. Drakten gjør at jeg kan være med andre mennesker på en annerledes måte, uten at folk synes det er rart. Jeg tror at det, i tillegg til mye annet jeg har opplevd i livet, har vært viktig for den jeg er i dag.
ULVE-RAVE
Dagen glir over i kveld – men den er langt ifra over for de pelskledde gjestene.
Utenfor hotellet står en ulveflokk i nagler og svarte skinnjakker. De vagger i utakt til finsk punk-rock mens de prater oppglødd på engelsk.
– Fuzzcon! roper de usjenert i kor.
Stadig flere samler seg rundt den lille gruppen. Under refrenget kaster de hodene frem og tilbake.
Et par forbipasserende sender lange blikk mot forsamlingen, men flokken synes ikke å bry seg med dem.
Tvert imot. Et par av dem legger hodene tilgjort på skakke og uler mot hverandre, før de bryter sammen i latter.
Isaac har forsvunnet inn i et av hotellets mange avkroker, blant blinkende disco-lys og kose-møljer.
SØKER SAMHOLD OG NÆRHET
– Vi glemmer ofte at vi konstant sender signaler til hverandre ved å kle oss. Alle gjør det. Man ser det bare lettere om man kler seg ut som en katt.
Pia Henriksen har master i «Mote og samfunn» fra Oslomet, og jobber i dag som rådgiver på Institutt for produktdesign ved samme universitet.
Henriksen tror draktene i furry-miljøet først og fremst handler om å søke samhold og nærhet, men også at klesvalget kan påvirke gruppen på flere ulike måter.
– De dekker seg til, men blir samtidig ekstremt synlige. Du er på en måte uimotståelig for andre med det søte uttrykket og den myke pelsen. Målet for «furries» ser ut til å handle om å finne trygghet i andre som er som deg.
Kostymene blir også kommentar til det bestående og «normale», der de velger å stå utenfor det øvrige samfunnet, tror hun.
– Klesplaggene vi tar på oss hver dag gjør at vi ikke lenger er natur, men kultur. I dette miljøet er det er hypervisuelt og bevisst valg. Om å vise at man er annerledes.
– Hvis de føler at de ikke passer inn i et A4-samfunn, men mer akseptert når de er i et kostyme, så sier vel det mer om A4-samfunnet enn de i kattekostymer?
De skiller seg spesielt ut ved at kostymene inviterer til berøring, mener Henriksen.
Det utfordrer andre rundt til å lese dem på en annen måte, noe som får Henriksen til å stille spørsmålet om klesdrakten kan hjelpe unge til å bli tryggere på seg selv.
– Når du kler deg i et kostyme som endrer personligheten din, så vil det kanskje etterhvert påvirke hvem du er uten det også. Det er litt magisk.
DAGEN DERPÅ
Duften av nybrygget kaffe og ferske rundstykker har lokket gjestene ut av soveværelsene. Flakkende blikk og lavmælte fnis preger frokostsalen på det overfylte hotellet.
En eldre mann entrer rommet og kikker seg rundt. «I don’t give a fox» står skrevet over brystet hans i fete bokstaver. Han nikker høflig til et par av de andre gjestene og setter seg stille ned.
For en knapp nattesøvn siden var hotellgangene preget av klemmer og dype samtaler. Det er lite ved den stille frokostsalen som vitner om gårsdagens eventyr.
– Det er en del som kan bli selvbevisste og usikre uten drakten sin, forklarer Isaac.
Drakten kan lette presset for å prestere i sosiale situasjoner. Samtidig skaper den rom for å være noe annet, tror han.
– Det kan være befriende å ta på seg en fysisk maske. Du ser ikke om det er en gutt, jente eller noe midt imellom.
For Isaac spiller det heller ingen rolle. Kjønn, alder, legning, religiøs overbevisning eller politisk ståsted er uinteressant.
Du kan være hvem eller hva du vil bak masken – og det er ok.
