Pressekonferanse trodde jeg aldri at jeg skulle dra på. Det er forbeholdt nyhetsjournalister som dekker politikere som jukser, og sportsjournalister som dekker skihoppere som jukser.
Men torsdag kalte artisten Kristoffer Cezinando Karlsen inn til pressekonferanse.
Han har ikke gjort noen intervjuer siden 2020. Siden har han sluppet tre prosjekter, spilt konserter over hele landet, vært med i filmen «Syk pike» og blitt dømt for møbeltyveri.
Jeg måtte sjekke ut pressekonferansen. Det er ikke alle artister jeg hadde gjort det for, men han har en mystikk og en stjernefaktor over seg.
Er det bare kødd? Skal han annonsere noe spesielt?
Hvorfor pressekonferanse?
Det viser seg raskt at dette i hvert fall ikke er ren kødd. Vi går inn i et helt alminnelig auditorium og møter en mann i dress som presenterer seg som kveldens ordstyrer (han kommer vi tilbake til).
Kveldens hovedperson blir introdusert.
Det første jeg har planlagt å spørre om er hvorfor i alle dager han kaller inn til en pressekonferanse istedenfor å gjøre et ordinært intervju. Men det innleder Cezinando med, før han tar imot spørsmål.
– Rundt 2019 trakk jeg meg vekk fra offentligheten for å verne om kapasiteten min. Det har vært ganske fint for meg. Tidligere har jeg kjent på at tilværelsen min har vært preget av å alltid ha noe å grue seg til, sier han.
– Men å trekke seg helt vekk fra offentligheten har noen kostnader. Det ene er en uheldig misforståelse om at jeg har et antagonistisk forhold til mine egne lyttere. Det har plaget meg ganske mye egentlig. Det andre er at det gjør det ganske vanskelig for meg å kommunisere og promotere det jeg driver med.
Derfor ble løsningen å invitere både fans og presse til en pressekonferanse. To timer der hvem som helst kan spørre om hva som helst.
Savnet skrolling om møbler
Ordet åpner. De fleste av de rundt 100 oppmøtte nøler litt med å rekke opp hånda, men en mann er så ivrig at man skulle tro det var statsministeren som ble stilt til veggs.
– Hei! Hvorfor stjal du møbler til en kvart million kroner?
– Faen ass, svarer hovedpersonen til unison latter.
Plasteret rives altså av. Prat om albumet kan vi ta senere, pressen vil høre om møbler!
Han forteller at det skjedde i en vanskelig periode preget av skuffelser og følelse av tomhet. Han fant tilhørighet i en gjeng som kort fortalt bestemte seg for å stjele designmøbler, uten å tenke så mye over det.
Vi får også vite hva møblene ble brukt til:
– Vi satt egentlig bare i de, drakk vin og kødda.
Så blir det VG og Nettavisen sin tur, og her blir pressekonferansen en feberdrøm.
Spørsmål om hva han tenkte om presseoppslagene, rettssaken og at han ble identifisert i pressen i forbindelse med siktelsen, blir først besvart med forståelse og likegyldighet.
Men så bryter ordstyreren, mannen i dress, inn med en monolog:
– Jeg kan egentlig komme med en kommentar om dette jeg også!
– Samme uke som han ble siktet var det premiere på en film i Cannes om møbeltyverier, samtidig slapp han en plate noen dager etterpå med referanser til møbeltyverier. Og hva gjorde dere? Dere dekket rettssaken, men ikke noen gravesaker? Ikke noen skrollesaker? Ingen krim? Hva skjer liksom? Dere fucket helt opp!
Det er ikke helt enkelt å skjønne hva han sikter til, eller om han er i rolle og bare gjør det for å provosere.
Filmen i Cannes, «Syk pike», ble i hvert fall dekket. Og hvis han med skrollesaker mener saker der det bare er en setning per bilde, så må han da være den eneste som ønsker mer av det i norske nettaviser.
Utspillet blir møtt med dels applaus og dels stumhet. Mannen som spurte om møblene snur seg mot salen og spør hvorfor norsk presse er «så jævla døvt», og i noen sekunder føles det som å være i et levende VG-kommentarfelt.
Blant annet får mannen i salen spørsmål om han er høyre- eller venstreorientert, og svarer med at det kommer an på hvilken retning utstyret hans lener seg mot om morgningen. Hvor vi går herfra, skjønner jeg ingenting av.
Men ordstyreren konkluderer med at vi er ferdig med prat om møbler og norsk presse. Aftenposten skyter likevel inn et siste:
– Du sier at du var skuffet over at det ikke var noen skrollesaker. Hvordan skulle dere ønske at media dekket den saken?
Cezinando understreker raskt at han var fornøyd. Det var ordstyreren, mannen i dress, som reagerte.
– Nei, bare at det var en spillefilm der som burde blitt dekket mer. Men jeg har sagt at vi er ferdig med det temaet.
Herfra og ut
Det neste spørsmålet kommer fra YouTube-kanalen «Skal vi bade»:
– Hva er dette nye albumet for noe egentlig? Jeg skjønner ingenting.
– Ingenting? dobbeltsjekker Cez, før han sier at han forstår at ikke alle kan like dette albumet.
Han forteller at han egentlig ikke tror det er så eksperimentelt som mange skal ha det til. Det er kanskje bare veldig eksperimentelt i forhold til annen norsk musikk?
Herfra og ut letter stemningen, og pressekonferansen ender opp med å vare i nesten to timer. Istedenfor å gi et helt referat har jeg plukket ut noen av mine favorittsvar fra Cezinando:
«En følelse av å ha blitt konfrontert på et estetisk plan», om hva han vil at folk skal sitte igjen med etter å ha lyttet på albumet.
«Jeg trenger ferie, liksom. «Going to the Beach»», om hvorfor han skal ha konsert på Ibiza.
«Sa_G!», om hvilke norske rappere han anbefaler.
«Da jeg ble interessert i hiphop så var vi i veldig opposisjon til alle som drev med det vi ikke likte. Det var et sett med premisser man måtte være innenfor for å være «ekte». Det er selvfølgelig ikke noe jeg er opptatt av nå. Men jeg ser at linjen mellom rapperne med integritet, og de som fullt og holdent er kommersielle, nå er blurret helt ut. Det flyter over i hverandre. Det er ikke noe jeg bryr meg veldig mye om, men noe har kanskje gått tapt på veien», om hva han syntes om norsk rap for tiden.
«Bruker ikke», om hvilken farge han har på underbuksa.
«Jeg har alltid hatt det», om hvordan har fått så godt ordforråd.
«Jeg og to kompiser var ute og rånet i en Volkswagen Polo og drakk energidrikk. Også var vi veldig opphengt i Jannik Iversen, han torpedoen som var i rettssak mot Kjell Inge Røkke. Og han har en video der han snakker om hvor han kommer fra, så vi kjørte dit og på veien hørte vi på «The Life» av Prodigy, om hvor han fikk inspirasjonen til å ha så mye old school scratching på albumet.
«Unødvendig å utelukke noe», om han kunne gjort et comeback i battlerap.
«Jeg er fan av musikken din! Jeg kunne anbefalt deg i samme åndedrag som Sa_G», til den norske tiktokeren «Ikke Musikk».
Etter hvert sier vår kjære mann i dress at pressekonferansen er over. Vi pakker sakene og innser at resten av Oslo har bestemt seg for å ta utepils fordi det er 16 grader.
Alt i alt var pressekonferanse gøy, men det spørs om dette er veien å gå for norske artister i fremtiden.
Da vil vi heller ha flere skrollesaker.
LES ANMELDELSEN AV «SINEKYRE 3» HER:
