I april, under årets Record Store Day – en slags internasjonal kampdag for uavhengige platesjapper – snublet en usedvanlig heldig amerikaner over en utgivelse av temmelig sensasjonelle proporsjoner. Blant platehyllene på Other Music i New York fant nemlig vår amerikanske venn en trykkfersk tolvtommer av Boards of Canada – en mystisk, skotsk brødreduo det har stått helt stille rundt siden fullengderen The Campfire Headphase, gitt ut for snart åtte år siden.
Nå var ikke denne vinylskiva i seg selv noen sensasjon. Den inneholdt kun en opplest tallrekke på seks siffer. Men herfra begynte den beryktede ballen å rulle, og over de neste ukene skulle det sporadisk dukke opp nye nummerkombinasjoner som den nerdete tilhengerskaren til slutt klarte å sette sammen til avsløringen om at det fjerde Boards of Canada-albumet endelig var klart. Å følge med på denne unormale promokampanjen har fått det til å krible i magen mer enn én gang; dette er første gang på litt for lenge at jeg virkelig har vært spent på en albumutgivelse.
Akkurat hva som gjør den skotske brødreduoen briljant handler vel så mye om estetikk som originalitet. Eksempelvis henger Brian Enos pioneerarbeid for dronete elektronisk musikk høyt der oppe over dem, mens den mest åpenbare inspirasjonskilden er Aphex Twins eksperimentelle tilnærming til klubbmusikken – også kjent under den idiotiske sjangertermen IDM («intelligent dance music», altså).
Har man imidlertid hørt den klassiske albumdebuten Music Has Right To Children (1998) eller EPen In A Beautiful Place Out In The Country (2000), forstår man at brødreparet Mike Sandison og Marcus Eoin besitter en enestående evne til å tilføre melodier, menneskelighet og helhetlighet til en sjanger som ikke nødvendigvis oser av disse elementene. Og kanskje er det nettopp derfor Boards of Canada fortsatt inspirerer og holder seg relevante den dag i dag – på tross av at fryktelig mye annet har hendt på 15 år.
Sammenlignet med den hjemsøkende nostalgien på debuten, det mer finpussede uttrykket på oppfølgeren Geogaddi (2002) og den nærmest pensjonistvennlige tilgjengeligheten (ment i aller beste forstand) på The Campfire Headphase (2005), viser Tomorrow’s Harvest duoen fra deres mest tungsindige sider. Enkelte fans har kalt dem uinspirerte; jeg synes de heller virker desillusjonerte, noe som bekreftes av låttitlene «Cold Earth», «Sick Times» og «Reach For The Dead». Du må forvente å tilbringe mye tid med albumet for å få det ordentlig under huden. Men det er verdt det.
Man kan imidlertid spore flere lysglimt bak den vinterbleke og dystre fasaden. Forsatt drives lydbildet stort sett fremover av deres varme og sjelfulle analogsynthakkorder, mens flere av høydepunktene er de som klarer å skimte lyset i enden av tunnelen, som organiske «New Seeds» og «Nothing Is Real» – som begge virker til å plukke opp en slags tråd fra debutskiva. For Tomorrow’s Harvest kan virke som en slags ond tvilling til uttrykket på debuten.
Den futuristiske syttitallsestetikken som på mange måter er Boards of Canadas signatur, skyves nemlig inn i noen tidvis ganske ubehagelige og horroraktige avkroker – blant annet på singelen «Reach For The Dead» og flere av småsporene («Uritual», «Gemini» og «White Syclosa»), men særlig på det avsluttende dronestykket «Semena Mertvykh» (russisk for «de dødes frø»). Her slipper man ikke unna en fysisk fornemmelse av å speide utover et stort øde landskap, frembragt av en atomkrig eller en annen menneskeskapt grusomhet. Det er utvilsomt et av de minst barmhjertige stykkene musikk du kommer til å høre på en stund.
Til tross for at synkoperte «Jacquard Causeway» klarer å holde interessen over drøye seks minutter, og at beattunge «Sick Times» og «Come To Dust» bærer symfoniske kvaliteter ved seg, daler interessen midtveis under Tomorrow’s Harvests eneste dødpunkter. Der «Palace Posy» er monoton på grensen til det irriterende, preges sci-fiaktige «Split Your Infinites» av det stikk motsatte, der den blir for flyktig til å klare å sette spor. Dessverre.
For Boards of Canada forsøker tilsynelatende med Tomorrow’s Harvest å sette musikk til en dystopisk men ikke utenkelig fremtid – jeg tolker i hvert fall albumtittelen som en bekymringsmelding. Og dét er langt fra noe man opplever hver dag med en electronikaskive surrende i hodetelefonene. Kanskje bare en gang hvert åttende år, til og med.
Kim Klev
