Gojira har de siste årene vært metal-bandet som alle har snakket om, men som aldri har klart å ta steget helt opp. Det er nå mye som tyder på at de hyggelige franske herrer skal få en god medvind i løpet av sommeren. Gjennom hardt arbeid som supportband for de store, og mindre konserter på egenhånd, har Gojira sakte bygget opp en økende skare av beundrere. Nå har de også Roadrunner Records i ryggen, noe som aldri er dumt for band i denne sjangeren. Men aller viktigst for fremtiden er det at Gojira stadig blir bedre på plate.
L’ Enfant Sauvage er en av årets fineste bekreftelser. En bekreftelse på at Gojira fremdeles lager svært god musikk, men også en bekreftelse på at de er et band i stadig utvikling. For selv om det også denne gang handler om heavy metal spilt av fremragende instrumentalister klarer Gojira å høres mennesklige ut. Ofte kan moderne metal bli til en vegg av mekanisk lyd som høres ut som om den er spilt av en gedigen maskin fra fremtiden. Det klarer Gojira å unngå ved hjelp av både produksjonen og inkorporering av elementer som får meg til å føle at det er mennesker med rundt 37 grader i kroppen som står bak musikken. Gojira tar seg den nødvendige tid til å gi lytteren rom til refleksjon og pusteøvelser mellom alle de tunge riffene og de harde angrepene.
Den seks minutter lange åpningen med «Explosia» tar nesten umiddelbart livtak på meg, og det er vanskelig å vri seg unna før albumet er ferdig en liten time senere. Tittelkuttet bør bli en liten metal-hit med sitt introlån fra punk-klassikeren «New Noise» av Refused og sitt helt vanvittige driv. Ja, jeg skrev driv. Jeg vet at det er et elendig ord for å beskrive musikk, men her driver det altså så enormt at jeg skriver det likevel.
Det stopper heller ikke med de to første låtene. Hele albumet leverer sanger som stadig gir nye musikalske opplevelser. Det skjer så mye i musikken at det tar tid å bearbeide inntrykkene, og først etter en fem-seks spillinger begynner det store bildet å vise seg. Etter ti lytt dukker konturene av noe virkelig stort opp. Enten det er via høyst melodiøse stykker musikk som «Liquid Fire» og «Mouth Of Kala», eller det er når Gojira går Immortal i næringen på «Planned Obsolescence».
Aller mest imponerende er nok trommingen til Mario Duplantier. Det er så mye tromming overalt på platen at en kan bli svimmel, men alle slag er en styrking av helheten. Det handler ikke om å vise seg frem, men om å skape et eget sound. Ikke ulikt det Mastodon har klart, som Gojira nylig spilte i Norge med.
Tidligere har Gojira skrevet en del låter om naturvern og klodens harde kår, men denne gangen dreier tekstuniverset seg mer om personlige mørke følelser, mennesklig utvikling, og Joseph Duplantiers indre liv. Av og til fortalt via en isbre eller et ustyrlig hav, bare sånn for å ha bildene i orden.
Frankrike røk ut av fotball-em i en røyk av krangling og udugelighet. Gojira reiser trikoloren igjen. Jeg har tidligere vært litt skeptisk til beundringen av Gojira som en del har uttrykt. Ikke nå. Godt mulig dette albumet har en sekser i seg om en uke, men jeg får holde litt tilbake i all denne fortjente hyllesten.
Merk at det på den doble versjonen av albumet (om noen her inne kjøper album fremdeles…) kommer med to svært gode bonus-spor og en live-dvd tatt opp i 2009.
