Everton-proffen

Luksusbiler i millionklassen står radet opp foran treningsfeltet. Bentleyer, Porscher, Mercedeser og Land Rovere. Utenfor adgangsbommen står en liten gruppe fans for å få et glimt eller en autograf av Everton-stjernene.

Einar Iversen (18) fra Stord ankommer i en liten Huyndai med Uber-sjåfør. Vakten spør hvem han er og hva han skal.

– My name is Einar and I am playing here.

Treningsfeltet har 15 ulike baner, samt innendørsbane, svømmebasseng og spa. I klubben jobber det rundt 500 mennesker – som i hovedsak jobber for å tilrettelegge for at Evertons spillere skal bli enda bedre. Det kan kanskje trengs, for i hele høst har klubben ligget nær nedrykksplass i verdens gjeveste fotball-liga.

For Einar Iversen har høsten heller ikke vært som han hadde håpet. 18-åringen har riktignok vunnet prøve-EM med det norske U19-landslaget, i konkurranse med både Portugal og Tyskland. Men overgangen fra akademispiller på Evertons U18-lag til Norges ferskeste profesjonelle i Premier League har vært tøff.

Veldig tøff.

 

Stjernelag med Braut Haaland

Hvor mange norske tenåringer har drømt om å bli proff i Premier League? Stort sett alle som ikke var oppslukt av data, hest eller korps. Men bare noen titalls har klart det. For veien til å kunne leve av å spille fotball er svært lang. Tusenvis av ufattelig gode norske ungdommer har lagt ned utallige treningstimer, bare for å ende opp i andredivisjonsklubber som Bryne, Kjelsås eller Moss.

Einar har et overraskende gjennomtenkt svar på hvorfor han har nådd såpass langt.

– Da jeg var barn spilte jeg bare fotball på vanlig måte, i timevis sammen med kompisene. Men i fjerde klasse var jeg på talentskolen i Stord, hvor treneren Ole Hjelmhaug fikk oss til å skrive treningsdagbok for å bli bevisste. Etter det gikk jeg alltid på banen for å forbedre meg på en spesifikk ting, slik som førstetouch, finter eller pasninger med venstrefoten.

– Når man leser biografier om spillere som Myggen, Lundekvam og Solskjær, går det igjen at de blir henta på løkka av foreldrene når det har blitt mørkt. Har du stått mye alene i tussmørket på Stord?

– Jeg trente nok ganske mye mer enn andre på min alder. Det var alltid veldig stort å få være med min fem år eldre storebror og kompisene på grusbanen rett ved der vi bodde. Og veldig stor nedtur å ikke få være med. Men jeg tror jeg selv innså når jeg måtte hjem.

Antakelig gjorde han det, for han framstår særs reflektert for å være en ung fotballspiller.

 

Mora til Einar er tannlege, mens faren jobber som HR-sjef ved Kværners verft på Stord, som særlig bygger oljeplattformer.

– Når begynte dere å skjønne at sønnen deres kunne bli skikkelig god?

– Han ble tidlig lagt merke til, og kom med på et satsningslag for 10-11-åringer i Bergen, forteller far Holger Iversen.

Laget het Fyllingsdalen og reiste rundt på ulike turneringer i Europa. De vant blant annet finalen i Dana-cup med 9–1,  og spilte jevnt mot klubber som Real Madrid, Barcelona og Juventus.

– Det var selvfølgelig kontroversielt å sende ut 11-åringer rundt i Europa, blant annet hos Hordaland fotballkrets. Men det var en spennende tid og kjekke turer med engasjerte pappaer.

Også sønnen Einar har gode minner fra de tre årene han turnerte rundt i byer som Hamburg, Hjørring og Riga. Med på laget var også RB Leipzig-talentet Noah Holm, og Norges aller heteste fotballnavn: Erling Braut Haaland.

– Jeg husker at han scoret mål, er det lite overraskende minnet Einar har fra sin tidligere lagkamerat. I 2015 var Iversen 14 år og ble tatt ut til Statoils talentleir, med den tre år eldre Martin Ødegaard som en av instruktørene.

– Han var jo det store forbildet mitt. Jeg sa at jeg skulle ta tunnel på ham under firkantøvelsen, men minuttet etter endte det med at han slo tunnel på meg!

 

Tross den milde ydmykelsen kom det noe godt ut av treningsleiren. For Everton hadde en speider til stede, og mens familien var på ferie i Frankrike tikka det inn en e-post på farens mobil fra den gamle storklubben. Einar ble invitert over til England.

– Jeg var spent og nysgjerrig på hvordan det var der, men reiste over uten noen tanker om kontrakt. Jeg var jo bare 14 år, så jeg tenkte at det ikke var aktuelt med overgang. Men så gikk det bra, og de spurte om meg om å komme over igjen.

Ett år senere fikk den 15 år gamle Stord-gutten en enda større overraskelse. Han ble tilbudt kontrakt på klubbens akademi. Igjen var det far Holger som fikk nyheten først.

– Einar var på vei til garderoben, da det kom en mann springende og ville ha meg med på et møte. Han sa de var kjempefornøyde og ville tilby Einar kontrakt. Du hadde ledd deg i hjel om du hadde sett ansiktet til Einar da jeg overbrakte nyheten, forteller faren.

For sønnen jublet ikke. Han ble ikke glad. Han ble tankefull.

– «Dere har ikke sagt ja, vel?», var det første han sa. Vi har bilder fra hjemturen til Norge, og Einar ser ikke høy ut i hatten!

Et vanskelig valg for en 15-åring: Fotball-livet eller familie og venner.

 

Utelukkende fotball

En som måtte gjennom det samme valget som 17-åring var John Arne Riise. For noen år siden fortalte mora hans til TV 2 at hun presset sønnen til å flytte alene til Monaco.

– Han ville ikke reise alene til Monaco. Jeg sa at det argumentet ikke holdt. At om ett år ville vennene hans være spredt rundt om allikevel, fortalte Berit Riise.

15 år senere hadde sønnen vunnet Champions League, satt rekord i antall norske landskamper og spilt toppfotball i tre av de fremste ligaene i verden.

Faren til Einar Iversen var kanskje litt Gjert Ingebrigtsen da han lot sønnen farte rundt i Europa som 11-12-åring, men det vanskelige valget om å flytte fikk sønnen ta helt på egen hånd.

Etter to måneders tenketid slo Einar til på tilbudet. Overgangssummen til Stord ble på 700.000 kroner, pluss tillegg om han blir en suksess i Everton.

 

– Nils Arne Eggen og mange andre har vært bekymret for at unge spillere drar for tidlig fra Norge?

– Jeg tror det er en veldig individuell ting, og at man ikke kan si at noe vil fungere for alle. Men de siste to åra har jeg hatt en bedre utvikling enn jeg noen gang har hatt, og om jeg hadde returnert til Norge nå, ville jeg vært en bedre spiller enn om jeg ikke hadde reist ut.

Hva er forskjellen fra om du for eksempel hadde gått til Brann som 15-åring?

– Da hadde jeg gått på toppidrettsgymnaset på dagtid og Brann-trening på ettermiddagen.
Her i Everton er det en mye mer profesjonell hverdag, med trening om morgenen, frokost og lunsj på akademiet, ny trening – fem-seks dager i uka.

Dessuten har naturligvis Everton et større apparat, med fysiske trenere, fysioterapeuter og ikke minst flere trenere som har spilt i Premier League. De to første åra i klubben gikk Einar på en slags skole en dag i uka, der han lærte om ting som ernæring, trening og muskelgrupper. Men etter at han signerte proffkontrakt i sommer, handler dagene utelukkende om fotball.

 

Vertsfamilien

Bak en turkisblå dør i et klassisk britisk mursteinshus møter vertsmor Lisa og to skvaldrebikkjer oss. Mens lagkameratene tjener millioner i uken, har Einar Iversen bodd hos den samme vertsfamilien i nesten tre år.

Lisa begynte å huse unge Everton-talenter for seks år siden, da sønnen ble skadet i en alvorlig ulykke. Dermed får familien inntekter, samtidig som hun kan være hjemme med sønnen. I husets andre etasje har både Einar, vertsforeldrene og to andre lovende 16-åringer sine rom.

 

– Einar er blant de yngste vi har hatt her, og den eneste utlendingen – bortsett fra en waliser, forteller hun.

– Hvordan går kulturkollisjonen?

– Er det en? Jo, vi har prøvd brunost, og likte det ikke. Men Einar er snart mer scouse enn vi er. (Scouse [lapskaus] er tilnavnet på innbyggere fra Liverpool-området, som er byen Everton holder til i, red.anm.).

– Hva serverer du atletene?

– Sunn, men variert kost. Einar liker sterk mat.

– Hva med den typiske retten Yorkshirepudding?

–Ja! svarer Einar.

– Han likte det ikke i starten, men nå er han vant til det, svarer vertsmor.

– Men Einar liker vel best Domino’s pizza. Og havregrøt før kamp.

Vertsmor Lisa har hatt et tosifra antall unge fotballspillere boende hos seg, men var ekstra bekymret da det kom en femtenåring helt fra Norge.

– Han var så ung, og de andre kunne jo reise hjem til familien i helgene. Mange hos oss har slitt en del, men Einar har blitt solid oppdratt og er en virkelig uavhengig gutt.

Som femtenåring valgte han et liv som kan minne om å gå på kostskole på 1900-tallet. Disiplin på treningsfeltet og langt fra foreldre og gamle venner. Likevel har han ikke vært helt ensom, for de første to åra kom familien på månedlige besøk. Men nå har han ikke vært hjemme siden juni, og kameratene har sjelden hatt tid til å ta seg fri fra skolen.

– Hva tenker du om å gå glipp av videregående og russefeiring, som jo er en veldig sosial tid?

– Jeg savner jo kompiser, og faktisk skolehverdagen. Men samtidig har jeg jo blitt god venn med de på laget, selv om de har en litt annen type banter (sjargong, red.anm.) enn kompisene fra Stord. Det blir jo veldig mye fotball det går i, men jeg har jo valgt et fotball-liv, så det er vel naturlig, sier Einar.

Etter snart tre år hos vertsfamilien holder 18-åringen på å ta lappen, og nå drømmer han om å bo for seg selv, helst i en egen leilighet ved bryggene i Liverpool sentrum. Det er for øvrig samme sted som Everton tenker å bygge sin nye praktstadion.

Fram til i sommer hadde Iversen en norsk fotballkamerat i byen: Liverpool-talentet Edvard Sandvik Tagseth, også kjent som «Frostas Messi» og «The Norwegian Pocket Rocket» (grunnet kroppsstørrelsen og hurtigheten). Men i sommer valgte Tagseth å forlate Liverpool for Rosenborg.

– Edvard og jeg pleide å gå på Nando’s og spise kylling og så gå på kino. Eller spille Fifa, selvfølgelig. Det var veldig synd at han reiste. Men vi snakker fortsatt mye sammen gjennom Fifa og Fortnite!

 

Småfrossen på tribunen

Det er mørkt og null grader i Liverpool denne vinterkvelden. Noen få tilskuere rusler inn under flomlysene på Goodison Park, Evertons stadion siden 1892 (da de flytta fra Anfield, som den nystiftede Liverpool FC fikk overta). En buss med bortesupportere ankommer fra småbyen Fleetwood, de har betalt ti pund for transport og inngangsbillett. For mens billetter til toppkamper i Premier League er et av de største knapphetsgodene i verden, er det glissent på cupkampen mellom Evertons U23-lag og A-laget til Fleetwood Town FC.

Men det slike hustrige kvelder som er grunnen til at Einar Iversen har forlatt alle kjente. For å spille fotballkamper.

 

Men i dag får han ikke spille fotball. Han må sitte på tribunen og småfryse. Den siste uka har han vært syk. Siden sesongstart har han bare fått spille én eneste kamp. Han er fersk opp fra U18-laget og var skadet i sesongoppkjøringen og et stykke ut i september.

Så hvor god er egentlig Norges ferskeste proffspiller i England?

– Han er så god at det er rart det ikke har vært gjort mer på ham i norsk presse, mener Helge Vermundsen Grunnevåg, som er leder for Evertons norske fanklubb.

Forrige sesong var Iversen kaptein på U18-laget, og han ble kåret til lagets beste spiller.

– Det er en utmerkelse som blant annet Wayne Rooney og Ross Barkley har fått tidligere. Han får vanvittig mye skryt fra de jeg snakker med i klubben, som den gamle stjernespissen Duncan Ferguson, sier Grunnevåg.

Og Ferguson er ingen hvemsomhelst. Klubblegenden tok i starten av desember over som vikarierende manager for sparkede Marco Silva, en portugiser som pleide å kalle Iversen for «The boy Iversen».

 

– Einar er målrettet og dedikert, med sterk vinnervilje. Disse egenskapene kombinert med talentet han allerede har, gir ham en veldig god sjanse til å nå helt opp til førstelaget, sier Evertons U18-trener Paul Tait.

Nordmannen har fått beskjed om å særlig forbedre seg på ballgjenvinninger, noe han nå fokuserer på under treninger og kamper, samt når han ser fotball på TV.

– Jeg liker å studere kreative ballvinnere som Frenkie de Jong (Barcelona) og Luka Modrić (Real Madrid), forteller Einar.

 

Talentfabrikken

Inne på Evertons storslagne treningsanlegg Finch Farm henger det bilder av tidligere akademispillere på veggene. Wayne Rooney, Jack Rodwell, Ross Barkley. Her tar reportasjeturen en noe overraskende vending. For mens vi forventer en omvisning, må vi sette oss ned på mediekontoret, foran det som muligens er klubbens mediesjef, og gjøre et slags offisielt intervju – på engelsk.

Det føles litt som en muntlig eksamen, og er ikke bare enkelt når man allerede føler at man er gjennom det meste av spørsmål.

– What were your thoughts on Everton FC before you came here?
(– I always watched a lot of Premier League and always liked Everton. Great club).
– How do you like Liverpool as a city?
– Tell me about the difference between U18 and U23 football?

Og så videre.

Deretter blir vi vist rundt på anlegget. Her er det blant annet et flott besøksrom for foreldre, for på akademiet er det spillere helt ned til U6, altså seksåringer. Dufta av god pastalunsj sprer seg i kantina, der flere kokker er i ferd med å lage mat til de unge stjernene. I andre etasje på talentfabrikken kan man gjennom glassveggene skue utover anlegget: Fotballbaner og knøttsmå talenter så langt øyet rekker. Bak en skjermet vegg trener Evertons A-lag, uten Einar i dag.

Det er bak den veggen han vil. Hver dag. Det er det som er den virkelige lakmustesten på om valget om å flytte fra familier og venner var vellykka. Og kommer han på førstelaget er ikke bare guttedrømmen oppfylt, da blir også bankkontoen smekkfull – hver uke.

Førstelagsspillerne, som Jordan Pickford, Theo Walcott og Gylfi Sigurdsson tjener typisk rundt fem millioner kroner i måneden. 18-åringen er ikke helt der ennå, selv om han nå tjener bedre enn en NRK-journalist med 17 års ansiennitet, og har gjort et stort hopp fra lærlingelønna på 7-8000 kroner i måneden – som Einar hadde fram til i sommer.

 

Ville sensurere Lundekvam-biografi

En som tjente hundrevis av fotballmillioner – bare for å rote dem bort, kommer noen fiskesprettkast fra hjembygda til Einar Iversen. Bygda Bekkjarvik har nemlig fostra nordmannen med aller flest kamper i engelsk toppfotball: Claus Lundekvam. Som 23-åring ble Lundekvam proff i Premier League-klubben Southampton, hvor han spilte i hele tolv år. Den tidligere landslagsstopperen ga i 2015 ut en fryktelig mørk og ærlig selvbiografi, om avhengighet til alkohol, kokain og kvinner.

«I løpet av årene dekker jeg over for utallige lagkamerater, overfor kjærestene og konene deres, og enda flere dekker over for meg – jeg får tidlig følelsen av at det nesten er noe som forventes av deg som fotballspiller i en Premier League – du er ikke ordentlig mann ellers», står det i «En kamp til».

Norges ferskeste Premier League-proff har lest boka.

– Var det den boka som fikk deg til å drømme om å bli proff?

– Hehe, nei, men moren min foreslo at jeg bare skulle lese annethvert kapittel, altså de som handler om fotballkarrieren, og hoppe over delene med kokain og kvinner, sier 18-åringen og ler.

 

– Er det mye mas fra damer når du er proff?

– Nei, egentlig ikke.

– Ikke for mye?

– Nei, det har ikke vært så mye mas. Jeg tror ikke det er så mange her i byen som kjenner meg igjen.

Men noen har det vært. Som har kjent ham igjen, altså. Einars far er tilhenger av Liverpool FC, altså Evertons tradisjonelle erkerival. Og da Einar i høst var med og så Liverpool slå Tottenham på Anfield, ble han gjenkjent av nordmenn som ville ta bilder med ham.

– Da måtte jeg be dem om å ikke legge det ut eller tagge meg.

– Du legger mange egg i kurven her, da. Du satser alt på å bli fotballspiller, men en alvorlig skade kan ødelegge alt?

– Mamma har vært veldig på at jeg skal gå litt på skole etter nyttår. Men skole kan man alltid ta igjen, å spille her kan jeg derimot bare gjøre én gang i livet.

ps. Einar Iversen har starta de fire siste U23-kampene til Everton, etter at han ble frisk og skadefri.