«We´re Every Time I Die, and we´re from the United States Of America», erklærer Keith Buckley i Amfiet etter åpningslåten. Som om det skulle være noen tvil at Every Time I Die er fra nettopp USA. Bandets uttrykk er et amalgam av amerikansk hardcore fra de seneste 20 årene, koblet med en forsiktig dose classic rock-riffing i bunn.
Alt sammen koblet av matteaktig arrangementer som kan få den mest dedikerte hardcorefan til å bli sjøsyk. På sitt beste er miksen aldeles storslagen, men svakhetene til Every Time I Die kommer frem på konsert som de gjør på plate. For Every Time I Die har til gode å levere et fullkomment album, og i ettertid er det lett å høre at det er fyllstoff på alle platene deres. Når de tar låtene med seg på scenen, fungerer «The New Black» og «Kill The Music» som hissige, aggressive og rocka hardcoreanthems, mens noen av låtene forsvinner mellom høydepunktene.
Seansen får likevel et kraftig løft av Buckleys erkeamerikanske, lett lakoniske mellomprat og total dedikasjon til låtene. «I know the strippers real name», skriker han med så stor overbevisning at man skulle tro bandet var født og oppvokst på The Seventh Veil.
Og publikum får sin dose av bandet gjennom crawl of death (wall of death, men publikum må krype mot hverandre), obligatoriske circlepits, og til slutt gitarist Andy Williams (med Turbojugend-jakke, alltid moro) som ubemerket sniker seg ut siden på scenen og plutselig spiller de to siste låtene i moshpiten.
Ingen magisk konsert fra Every Time I Die, men god underholdning og nok høydepunkter til at vi sier godkjent.
