Mayhem, Sjøsiden
Black metal-veteranene imponerer fortsatt musikalsk, men taper på teatralsk sludder.
Darkthrone har punk-attityden, Satyricon VG-appellen og Dimmu Borgir bløtkake-estetikken, men det spørs om ikke tittelen Det Vemmeligste Bandet Innen Black Metal Noensinne må tildeles Mayhem, som i stor grad har meislet ut sjangeren siden starten i 1984. Musikken deres kan vel best beskrives som et skreddersydd soundtrack til øyeblikket der man senkes ned i helvetesfrityren, eller som min sidemann tørt kommenterte etter konserten på Øya: «Det føles som om jeg har blitt begravd i våt sement – og overlevd».
Før den tid hadde bandet guffet ut sin monumentale, tettpakkede og intenst velspilte horrormetal i en drøy time, og med den kritikerroste råtassen Ordo Ad Chao i beltet føles gruppen mer inspirert enn på lenge. Hadde bare den visuelle delen av showet tilhørt samme liga. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at frontmann og vokalist Attila Csihar både oppfører seg og ser ut som en fullblods mongo.
Ikke nok med at antrekket hans ser ut som farmors gamle gardiner sirlig tilklippet, eller at masken leder tankene mot et annenrangs Slipknot; det patetiske høydepunktet inntreffer idet vokalisten «føder» en monsterbaby-dukke (som sammen med en renneløkke utgjør kveldens sentrale rekvisitter), men sliter så mye med teknikken at publikum begynner å hånfnise framfor å grøsse. Ouch.
Under siste låt besvimer jaggu en guttunge, og det er både forståelig og underlig, på sett og vis: Rent musikalsk forsvarer Mayhems Øya-innsats ekstreme fysiske reaksjoner, i form av utmattelse, kvalme eller et illebefinnende. Men da er det nødvendig å nyte den mørke moroa med øynene lukket.
