Et loddent teppe av magi bredte seg; The XXs karakteristiske, messende og lekende gitar i skjønn harmoni med to av de såreste, næreste og best sammensatte sangstemmene som kan oppdrives veltet ut over Sjøsiden. Mørket hadde lagt seg over Middelalderparken og Øyafestivalen 2010 skulle skrives inn i historibøkene; og ingen kunne gjort det på nydeligere vis.
Noen hundre meter unna fremførste Motorpsycho mesterverket Timothy’s Monster prikkfritt; men på Sjøsiden var det kun den britiske trioen med fjorårets kanskje beste album i bagasjen som gjaldt. Jada; de bommet på noen toner her, og vi kunne fått litt mer bass der – men allikevel ble konserten en oppslukende, suggerende og intens maktdemonstrasjon fra det ydmyke bandets side.
Det beste med The XX er deres evne til å lage vakre, rørende låter uten å noen gang bikke over til å være sutrete. Og nettopp dét klarte de også denne lørdagen. Joda, det ble en emosjonell affære – men når de unge britene elegant flørter med elementer som sender tankene i retning rave og 90-tallets trance kan man ikke annet enn å gi seg over i hengivenhet.
Lysshowet skal tilskrives noe av æren for den trolske stemningen på konserten; for dem som overvar Fever Rays konsert på samme tidspunkt i fjor var det lett å trekke paralleller dit. Midtveis i settet rettes publikums oppmerksomhet brått vekk fra scenen og opp mot himmelen; et fyrverkerishow av de sjeldne akkompagnert av The XXs musikk generer den samme følelsesmiksen av nostalgi, eufori og det å legge noe bak seg som overgangen til et nytt år pleier å gjøre. Om det skjer i regi av festivalen eller noen andre vet ingen; men vakkert, det er det.
«Basic Space», «Crystalised» og «Heart Skipped A Beat» – høydepunktene var mange, og realiteten et faktum; The XX og Øyafestivalen kan det der med avslutningskonserter.
