En hyppig insinuert, men like fordømt banal innvending mot en artist som Jarle Bernhoft – som om hans fortid som frontfigur i det eksepsjonelt elendige bandet Span ikke var nok – er at fyren er hvit, og at dette i seg selv skulle være noen hemsko som utøver innen soultradisjonen. Putt på en skive med Lewis Taylor og Jamie Lidell, sett deg i skammekroken og klapp igjen.
Det er ikke til å komme unna at norsk musikkliv kunne trengt en karakter á la svenskenes Salem Al Fakir; en drøyt talentfull multiinstrumentalist og vokalist som både behersker sjangerkonvensjonene og evner å dytte dem videre. Og Jarle Bernhoft fremstår som nettopp denne personen. I det minste på papiret.
Mannen er en vokalteknisk begavelse, og flere av låtene på andreplaten Solidarity Breaks, som lyrisk kretser rundt det allerede smått antikvariske begrepet i tittelen, viser i tillegg et betydelig øre for melodiske krumspring, arrangementer og detaljer. En Prince-frekk, åleglatt og skeletal versjon av Tears For Fears’ åttitallsklassiker «Shout» balanserer mot avgrunnen, men fungerer nettopp i kraft av Bernhofts fingerspissfornemmelse for virkemidler.
Dermed er det både underlig og trist at dette albumet teller såpass mange øyeblikk der åpenbart talent skusles bort til fordel for kavende, brekende og stivbeint «funk» som strekker soniske linjer tilbake til perioden da den kunstneriske lufta for alvor gikk ut av Lenny Kravitz. Åpningssporet «Say Hello & Then Some» er et grovt eksempel, helt ned til frasering og harmonisering, mens «C’Mon Talk» og «Bad Place To Reside» basker seg i hul, selvfornøyd bluesrock som snytt ut av nesegrevet til en middels talentfull Dressmann-regissør. I hoppsporten snakkes det gjerne om «å mase på hoppkanten» og slik miste oppdriften nedover i svevet; metaforen duger i aller høyeste grad også i denne sammenhengen.
«Choices» (live på Lydverket):
Solidarity Breaks byr imidlertid på enkelte godbiter, med vakre «Stay With Me» og avsluttende, Johan Harstad-parafraserende «Buzz Aldrin» funklende aller sterkest. Singelen «Choices» fungerer på sin side betegnende nok bedre når Jarle sparrer med effektpedalene sine mutters aleine i konsertsammenheng – se videoen over – enn med fullt studioband. Om Bernhoft senker skuldrene ytterligere ved neste korsvei, kan vi ha med et sårt tiltrengt norsk soul-storverk å gjøre. Det er lett å ønske ham lykke til på ferden dit.
Marius Asp
