Filmen ser bra ut på overflaten, men skuespillernes indre kvaliteter imponerer ikke Birger Vestmo. 2009-utgaven av ”Fame” er en liten skuffelse.
Se og hør anmeldelsen av Fame her:
Det er snart 20 år siden den originale ”Fame” gikk på kino, og siden ”High Scool Musikal” har vært et stort fenomen de siste årene, er det ikke overraskende at ”Fame” kommer i ny drakt. Det er en film som tar sikte på å fortelle om ungdommers kamp for å oppfylle sine artistiske drømmer. Den syder av energi i scener med sang og dans, men er dessverre til tider latterlig dårlig når figurene snakker sammen. Kanskje burde ”Fame” anno 2009 vært en ren musikal?
Filmen følger et kull elever gjennom fire år ved High School of Performing Arts i New York. Vi opplever deres kamp for å lykkes som sangere, skuespillere og dansere. Noen forelsker seg, noen dropper ut, noen lykkes, noen mislykkes. Og du kan banne på at de bryter ut i synkron sang og dans mens de gjør det!
”Fame” ser bra ut på overflata, inkludert flere av skuespillerne i den. Men jeg er ikke like overbevist over deres indre kvaliteter, verken som sangere eller skuespillere. Her er det nemlig flere scener som lider under slett spill og tynne sangstemmer som ikke overbeviser. Det blir vanskelig å tro at enkelte har noe på skolen å gjøre etter en opptaksprøve, der vi får vite at kravene er knallharde.
Det beste i filmen er når vi ser elevene forsøke å yte sitt beste, selv om det ikke er spesielt bra. Jeg får likevel følelsen av å se unge, usikre gutter og jenter hive seg ut på dypt vann, med mye å tape. Verre er det å følge dem på privaten, der alle har sine problemer å takle. Men dette skildres svært tynt og enkelt, og i noen tilfeller, ganske så latterlig. Se bare på den iskalde kjærligheten mellom Jenny og Marco, og den tvilsomme årsaken til at de bryter. Det er åpenbart ikke meningen at dette skal tas alvorlig.
2009-utgaven av ”Fame” er en liten skuffelse. Det finnes sekvenser som har den rette stemningen som en musikalfilm bør ha i 2009, men det retter ikke opp alle feiltrinnene som er gjort allerede på manusstadiet. Regissør Kevin Tancharoen har sikkert gjort så godt han kunne. Av og til er det godt nok, men kun i deler av filmen. Det er ikke godt nok.
