Om et par måneder slippes et nytt album fra Nico & Vinz. Ventetiden demmes opp med denne femspors EPen, som fremstår som en presentasjon av mulige musikalske valg fremover for duoen – men koden knekkes neppe på dette nye materialet. For hva gjør man når man har fått sitt definitive singelgjennombrudd i USA? Allerede begynner det så smått å hviskes om one-hit-wonder-stempelet. Taylor Swift inviterer dem på scenen, men vil spille 2014-gjennombruddet «Am I Wrong?», ikke den nye singelen «That’s How You Know» (som også runder av denne EPen). Tid er mangelvare når verdenserobring er innen rekkevidde, men man må huske på å bevare x-faktoren underveis.
Det starter i saktmodig elektropop med «tropiske» midiriff i «Lay A Little Closer» og «Our Love». Begge produsert småpent, men samtidig voldsomt trygt og med putesydde avstander til alle komfortsonegrenser. I utgangspunktet er det ok å følge den formelen man ble kjent med, men disse føles uspontane, humorløse og påtatte – på mange måter antitesene til «Am I Wrong» og den smittende energien som gjorde dem til live- og radiofavoritter i starten av Envy-perioden.
Mer interessant er det å høre dem i helt nedstrippede utgaver. «Not For Nothing» viser frem stemmene og artisteriet de besitter, og «Praying To A God» er passe kompleks og lekent nok produsert til at det blir EPens beste i all sin lunhet.
Cornerstone rundes av med «That’s How You Know» – allerede en stor hit og dermed uten wow-effekt i denne sammenhengen, men er et etablert punktum på en femspors som famler litt i blinde. Det kan virke som om merkevaren Nico & Vinz kan stå i fare for å bli det amerikaniserte produktet Nico & Vinz, en skjebne som knyttes opp mot hul, kjønnsløs hitjageri og noe jeg virkelig ikke unner en av de mest positive norske eksportvarene de siste tiår. Hemmeligheten bak suksessen ligger delvis i deres ydmykhet og entusiasme over å ha kommet dit de er – vi får håpe at den kommende andreplaten kan vise frem mer av den delen av dem. Vel viser Cornerstone frem nyere sider, men ikke nødvendigvis deres beste.
Jørgen Hegstad
