Jeg er glad for at Dreamon tok avgjørelsen om å «vende tilbake til røttene» på debutalbumet. Oslo-rapperens kommersielle retning før Dreams Come True begynte å lukte beskt. Det var faktisk så bekymringsfullt at jeg var på grensen til å avskrive en habil rapper før debutalbum-slippet. Det ville vært kjipt, fordi Dreamon er en sømmelig artist med ålreit stemme og flyt.
Man merker at han er langt mer komfortabel med organisk rettede produksjoner. Han demper seg og lar kompetansen lede. Og ja – Dreamon er en dagdrømmer med skyhøye ambisjoner, og i rykk og napp mister han bakkekontakten. Men det er bra at ærgjerrigheten trigger rapperen.
Hør «We On» fra albumet:
Dreams Come True teller tolv spor, og Dreamon feirer livet her. Debuten har en fin mengde med materiale som lefler med nysoul- og r&b-sfæren. Behagelig og lunt for øregangene, med «Phoenix», «It Can Get Better» og «Automatic» som gode representanter for utgivelsen. Hele skiva er tro mot utgangspunktet, og spesielt på lekne «Do You Want More» befinner rapperen seg i komfortsonen. Tempoet øker uten at han mister egenarten – behersket bouncer han gjennom kuttet.
Det er fint at han snudde i døra og fant veien hjem. Dreams Come True er en positiv overraskelse. I den grad han tar seg vann over hodet, er det når han prøver kombinere mjuk urbanmusikk og rene raplåter på debuten – det gapes over for mye på en gang. Uansett beviser Dreamon at han fortsatt er en kar å regne med.
Ali Soufi
