Det er vanskelig å mobilisere den store aggresjonen over at det var den lune, unggamle trønderen Sigurd Julius som til slutt stakk av med seieren da Årets Urørt skulle kåres i forrige uke. Den trygge, solide popen «Østavind» representerer har tross alt et formidabelt nedslagsfelt i 2014 – ikke bare ferdigformatert for 19-åringen som stod fremst på Mumford & Sons i Spektrum, men også onkelen, lillebroren og bestemoren hennes.
Når det er sagt: Jeg heiet på Farao. Den London-baserte artisten Kari Jahnsen (26) har den siste tiden har gjort seg bemerket, og det med god grunn: «Tell A Lie» var i disse ører den i særklasse sterkeste låten i finaleheatet; en seig, hypnotisk vokser der både tekst, melodi, arrangement og fremføring dirret på den best tenkelige måten.
Den konsist titulerte EPen, eh, EP, nøster videre på det avkledde, renskårne uttrykket til «Tell A Lie», som fortsatt er Jahnsens sterkeste kort som låtskriver. De tre andre låtene på denne utgivelsen er ikke fullt like overrumplende, men tørre, vokaldrevne «Skin» nærmer seg faretruende – forøvrig et adjektiv som dekker dette universet nokså godt.
«The Hours» får meg til å forestille meg Susanne Sundfør som har gått seg vill i skogen og spiller på instrumentene hun fant der inne, mens avsluttende «To Sleep Apart» skjærer bort all unødig staffasje og gløder med boniversk intensitet.
EP bør imidlertid forstås og nytes for det den er: De første stegene til en artist allerede har funnet og rendyrket et særegent uttrykk. Da får det heller være at en større grad av dynamikk og flere overraskelsesmomenter forventes og kreves i neste omgang.
Få henne for all del med deg på by:Larm seinere denne måneden. Lovende er bare fornavnet.
Marius Asp
