Det har vært mye utenom-musikalsk mas rundt Kesha siden debutoppfølgeren Warrior for fire år siden. Med det som skal ha vært et mildt sagt langvarig usunt forhold til sin tidligere produsent Dr. Luke, kom fire år med mer eller mindre stillhet fra artisten, som slo igjennom med den lettbeinte elektropop-hiten “Tik Tok” rett før tiårskiftet.
Så lurer man på om Kesha endelig har fått tilbake sin kunsteriske frihet, som etter sigende ble kneblet under perioden med Dr. Luke, på Rainbow.
Svaret er tja.
De strammeste dancepop-låtene er lagt til side, men likevel har Kesha evnen til å lage enerverende låter – selv på den akustiske introlåten “Bastards” blir det mye Kesha i monitor. Men det blir bedre utover 14-spors albumet, spesielt mot slutten.
Kesha, som for øvrig (ufrivillig) ble en deltaker i et ganske morsomt og flaut øyeblikk med Jerry Seinfeld, durer på videre på albumet. Poprock-saken “Let ´Em Talk” er forlengelse av introen – la haterne hate, vær sikker på deg selv, også videre, som budskap – og hun høres jo energisk ut.
Men det er også en manglende rød tråd i det hun driver med på sin tredje fullengder. Før man vet det så er man i en avart av en Bruno Mars-låt med blåsere og, eh, motownsk schwung over det hele på “Woman”. Balladene har også sin plass her – “Hymn”, “Praying”, “Rainbow”, “Godzilla”. Hun er også innom country på “Hunt You Down” og “Spaceship”, men albumets høydepunkt er “Finding You”, som faktisk er et godt stykke popmusikk.
Alt i alt – Rainbow har biter som kan overraske deg positivt til tross for manglende kontinuitet.
Ali Soufi
