En lat, aldrende og ikke minst sjåvinistisk slask av en amelder kunne sikkert la seg friste til å trekke paralleller mellom Susanne Sundfør og Emilie Nicolas, to de siste artistene ut på Øyafestivalens store amfiscene i år.
Rent overfladisk er det vel heller ikke helt borti natta – begge sysler tross alt med alvorlig, ambisiøs og maskinelt orientert popmusikk der en usedvanlig sterk vokalsignatur utgjør begivenhetenes sentrum.
Det er imidlertid en felle jeg ikke akter å gå i, hvor dekkende de ovennevnte adjektivene for øvrig måtte være – først og fremst fordi forskjellene mellom de to artistene er langt mer påfallende enn likhetene.
Emilie Nicolas er blant de unge norske artistene som tydeligst trekker veksler på det etter hvert utskjelte nittitallsuttrykket triphop – melankolsk og svevende elektronika for sofa- og armkroken. En mer åpenbar ledestjerne er James Blake og måten han lader avstanden mellom hvert digitale kantslag med nerve og sug.
Uansett hvem man sammenligner med: Nicolas og hennes teknisk flinke, men langt fra karismatiske musikere truer tidvis med å forsvinne totalt på scenen denne lørdagen i Tøyenparken.
Via de store skjermene på sceneflankene slynges hovedpersonen og bandet ut til publikum med et grått og småtrist filter lagt utenpå, og det er dessverre også en brukbar beskrivelse av lyden de produserer sammen.
Hovedproblemet er låtmaterialet, som kun unntaksvis river seg løs fra et måtelig interessant møte mellom formulaiske mollvendinger og (over)ivrig perkusjon. Det låter pent, men kraftløst – et faktum selv ikke en vokalkapasitet av Emilie Nicolas’ kaliber er i stand til å overstyre.
Med lite annet enn sporadiske host fra røykkanonene som visuell drahjelp er det kun de i denne sammenhengen hardtslående sangene «Cloudy» og «Fail» som stikker seg ut individuelt. Resten av konserten er like umulig å elske som den er å hate.
Marius Asp
