Hvor har du vært i ferien? Hva har du på matpakken i dag? Vil du bli med på kino?
Det er første skoledag på barneskolen i Grimstad. Elevene sitter i en sirkel. De fniser og skraper med stolene. Læreren hysjer på elevene før hun spør hva de har gjort i ferien. Susanne kjenner en stikkende smerte i magen. En etter en forteller de andre barna oppglødd om sydenturer, badestrender og hytta ved havet.
Så er det Susanne sin tur.
Hun kikker ned i linoleumsgulvet. Susanne er ikke sjenert, men hun vet at svaret ikke er bra nok. Lavmælt med kronglete setninger forsøker hun å fortelle om ferien. Om middagen med mamma og da hun fikk besøk av en venninne. Hun ønsker bare å forsvinne.
Slik var det etter hver ferie. Susanne var et av de barna som ikke hadde råd til å dra på ferie. Hun hadde ikke alltid med seg matpakke. Og kinoturene ble aldri noe av.
Lette etter mat i søppelkasser
Susanne vokste opp i et hjem der hun ikke hadde de samme mulighetene som de andre barna rundt seg. Barndommen var preget av at familien ikke hadde penger. I perioder måtte moren lete etter mat i søppelkassene bak den lokale butikken. Susanne skammet seg over familiens situasjon.
– Jeg var så utrolig flau over at vi hadde lite penger. Det var ikke mamma sin feil at det ble slik, men jeg følte ofte at det var så urettferdig at vi skulle vokse opp i fattigdom. Vi hadde ikke engang alltid råd til mat.
Moren til Susanne hadde aleneansvar for tre barn. Hun hadde blitt ufør etter å ha mistet sin første datter. Susanne syntes alltid det var vondt å snakke om familiens trange økonomi. Spesielt fordi hun vokste opp i Norge.
– Det å vite at det fantes andre som våknet opp og spiste frokost med familien, eller som reiste på ferie og gjorde forskjellige aktiviteter, var vondt når vi selv ikke hadde råd til det. Å bo i et så rikt land som Norge gjorde det ekstra tøft.
Hun gruet seg til klasseturene. Moren til Susanne kunne bruke de siste kronestykkene på å kjøpe en pakke med pølser og noen kjeks slik at datteren ikke skulle føle seg utenfor.
Rumlende mage
Da Susanne begynte på ungdomsskolen gikk hun ofte med en smertende sult. Magen rumlet i skoletimene og frykten for hva de andre elevene skulle tenke gikk utover konsentrasjonen.
– Som 12-åring føler man ofte at man ikke skal skille seg altfor mye ut. En så enkel ting som at magen bråkte ble helt enorm for meg på ungdomsskolen. Jeg følte at alle hørte det.
Til slutt sa hun ifra til kontaktlæreren. Hun ble plassert på et eget rom der hun kunne jobbe uten forstyrrelser. Susanne var glad for å kunne sitte alene. Samtidig kjente hun seg isolert fra de andre på skolen. Magesmertene forsvant ikke og det var ikke lenger kun sulten som forårsaket smertene – også angsten.
Så begynte mobbingen. Det var ingen slag, spark eller sprukne lepper. Men blikkene og stillheten som fulgte da hun passerte klassekameratene fikk magen til å vrenge seg. Det toppet seg da klassen opprettet en gruppe på facebook som de kalte «Vi som hater Susanne». Gradvis sluttet hun å møte opp på skolen.
Valgte sykehusopphold over skolen
Susanne dunker hodet gjentatte ganger mot den harde trestammen. Hun er tolv år gammel og skoleklokken har allerede ringt inn. Sykkelen har hun lagt fra seg i en skråning ved skogen for at det skal se ut som en ulykke. Hun fortsetter å smelle pannen mot stammen til hun begynner å blø neseblod og svimer av.
Hun blir funnet av liggende i skogen av noen forbipasserende. De ringer ambulansen. På sykehuset får Susanne beskjed om at hun har fått hjernerystelse. Hun forteller moren sin at hun har krasjet med sykkelen. Gleden over å slippe skolen resten av uken overskygger hodesmertene.
– På den tiden var det mye bedre å ligge på sykehuset og bli stukket av sprøyter enn å være på skolen. Jeg fant ofte på unnskyldninger for å ikke gå på skolen.
Rektor og helsesøster på ungdomsskolen forsøkte å forstå hvorfor Susanne ikke møtte opp i timene. Rumlingen i magen ble avfeid som en bagatell, og møtene endte ofte med at Susanne begynte å gråte. Hun følte seg misforstått.
– De forsøkte å forstå, men de fikk det ikke til. Det tok lang tid før jeg fikk ordentlig hjelp. Jeg tror jeg allerede hadde angst på ungdomsskolen. Men det var først på videregående at jeg fikk mitt første panikkanfall.
Problemene førte til at Susanne sluttet på videregående uten å ha fullført det første året. Hun hadde fått diagnostisert panikkangst og klarte ikke lenger tanken på å gå på skolen. Det ble spesielt vanskelig å håndtere de mentale utfordringene i kombinasjon med familiens mangel på penger. Legeregningene hopet seg opp.
– Å bygge seg opp fra fattigdom når man sliter psykisk kjennes nærmest umulig. Uten å ha fullført videregående blir det vanskelig å skaffe seg en ordentlig jobb. Spesielt når bare det å gå på butikken kan være utfordrende. Jeg ble redd for å gå tilbake på skolen.
Offer for urettferdigheten
Forholdet til moren ble mer komplisert da Susanne droppet ut av skolen. De kranglet ofte og tok ut frustrasjonen på hverandre. Susanne fryktet lenge at hun skulle havne i samme situasjon som sin egen mor – ufør og uten økonomisk stabilitet.
– Selv om ingen av oss egentlig hadde gjort noe galt så kunne vi krangle om alt. Regninger og forpliktelser. Men begge satt egentlig bare og snakket til en vegg. Vi ville ikke lytte til hverandre. Ofte handlet det kun om hvor urettferdig alt var.
Likevel er Susanne takknemlig for alt moren har gjort opp gjennom oppveksten. Hun satte alltid barnas behov foran sine egne. Tross krangler og uenigheter så var moren alltid en Susanne kunne snakke med om vanskelige opplevelser.
Da det ikke var nok mat til hele familien ga moren den gjenværende maten til barna. Selv kunne hun leve på nudler eller egg resten av uken. Hun kjøpte aldri nye klær og tok opp lån for at Susanne skulle få en mobiltelefon.
– Mamma hadde gitt oss alt om hun kunne. Jeg har ikke fått mye, men når man ser hvor lite vi hadde totalt så har jeg fått en del. Hun fikk aldri muligheten til å leve sitt eget liv i voksen alder. Det har vært mye å gjøre og mange regninger å betale.
Overgangen til et selvstendig liv
Susanne stryker den tre uker gamle kattungen, Missy, varsomt over ørene. Det er under et år siden hun flyttet ut hjemmefra. Nå er hun 19 år. Det var et enormt steg for Susanne å flytte fra mamma. I dag bor hun alene i en sokkelleilighet i Grimstad.
– Nå er jeg mammaen til to katter så da må jeg skaffe meg en jobb så jeg kan ta vare på dem.
Susanne flirer kort av sin egen spøk før stemmen igjen blir alvorlig. Sammen med sine to katter tilbringer hun som regel dagene hjemme foran PC-skjermen. Angsten slipper fortsatt ikke taket og panikkanfallene kommer uanmeldte. Hver gang hun kjenner hjertet dunke i halsen og pusten blir kortere tror hun at hun skal dø.
Noen dager er frustrasjonen rundt hennes egen situasjon og oppvekst lammende. Hun kan ikke handle det hun vil, gjøre det hun vil eller rømme fra problemene. Hun får støtte av NAV til husleie og mat, men dagene er innholdsløse.
– Akkurat nå er det ikke så mye av selve livet som skjer. Jeg betaler regninger for å overleve og har kun penger til det jeg absolutt trenger.
En tryggere fremtid
For et år siden meldte Susanne seg på den nye sesongen av Jeg mot meg. Gjennom gruppeterapi sammen med syv andre deltakere og psykolog Peder Kjøs fikk hun et nytt blikk på opplevelsene sine.
– Jeg har lært utrolig mye av å vokse opp i en urettferdig tilværelse. Brødrene mine og jeg har respekt for andre og vi setter pris på menneskene vi har rundt oss. Jeg har opplevd urettferdighet, men noen ting kan man bare ikke gjøre noe med, og man skal være takknemlig for det man har fått.
Selv om dagene er repeterende er ikke fremtidsplanene satt på vent. Motivasjonen for å kunne komme seg ut i arbeidslivet er stor og sammen med en rådgiver fra barnevernet har hun lagt en plan for hvordan hun skal nå målene sine.
– Jeg har bestemt meg for at jeg skal skaffe meg en jobb der jeg får noe ut av dagene. En av drømmene mine er å kunne jobbe med dyr.
