Fem grunner til å elske Yoko Ono

«Verdens mest kjente ukjente kunstner», kalte ektemannen John Lennon henne i sin tid.

Og Yoko Ono, som fyller 80 år i dag, har gjennom store deler av sin karriere ganske riktig vært mer kjent som en popkulturell heksefigur – og Beatles-nostalgikernes favorittskyteskive – enn sin betydelige produksjon som kunstner og artist.

Alt tyder imidlertid på at skyggen etter Lennon sakte, men sikkert er i ferd med å slippe taket i vårt kollektive bilde av Yoko Ono.

Etter et langt liv i spennet mellom mellom kunst og pop, galskap og genialitet, absurd humor og dypt alvor, er det på tide å gi henne hyllesten hun fortjener: Her er fem grunner til å elske Yoko Ono betingelsesløst.

1. Hun er musikkhistoriens mest ufortjente syndebukk

Som jentunge overlevde hun andre verdenskrig i en bunker i Tokyo, men det er en annen krig hun ble best kjent for sin skyttergravsposisjon i. Den mest seiglivede myten knyttet til Yoko Ono er nemlig, som antydet, hennes rolle som katalysator for The Beatles’ kollaps i 1969.

http://youtu.be/tlKX-m17C7U

Du skal imidlertid ikke ha lest mange biografiene om bandet for å være klar over hvor overdrevet denne forestillingen er – kunstneriske gnisninger, økonomiske stridigheter og oppblåste egoer på full fart i ulike retninger bidro trolig langt mer til firerbandens fall enn Yoko.

I rettferdighetens navn må nok Ono sies å selv ha holdt liv i dette fiendebildet, ikke minst gjennom utallige offentlige feider med Paul McCartney. På den annen side: The Beatles’ kanskje mest interessante musikalske periode sammenfaller påfallende med Yoko Onos inntreden i John Lennons liv i 1966. Tilfeldig? Kanskje, kanskje ikke.

2. Plastic Ono Band

Det kan være lett å fortrenge at Yoko Ono bidro sterkt til noen av de sterkeste og mest originale post-Beatles-albumene verden fikk høre – ikke minst i 1970, da John Lennon/Plastic Ono Band og Yoko Ono/Plastic Ono Band ble gitt ut.

Særlig førstnevnte – inspirert av Lennons primalskrikterapi i perioden – har befestet seg som en hudløs, intens klassiker, med desperate rop til mor (se over) og Gud på menyen. På denne platen er Ono flertydig nok kreditert med «wind».

http://youtu.be/Eto7S-oBErk

Men også den løsere og mer avantgardistiske Yoko-platen – jazzgiganten Ornette Coleman bidrar blant annet – er verdt å nyte med jevne mellomrom. Det er utfordrende, dels skremmende og dels smellvakker musikk, og det er sikkert derfor den holder seg så duggfrisk, 43 år seinere.

3. Soloklassikerne

Som kunstner har Yoko Ono et overveldende volum å vise til, men hun har hittil høstet mest anerkjennelse for sin visuelle kunst, ofte kjennetegnet av performance og interaksjon med publikum.

Som plate- og liveartist er hun imidlertid langt bedre enn sitt krakilske rykte – hør for eksempel hennes mest tilgjengelige og samtidig emosjonelt rystende utgivelse, Season Of Glass, gitt ut året etter at John Lennon ble skutt utenfor bygningen deres ved Central Park.

Om ikke Lennons blodige briller på coveret skulle være hint nok i seg selv: Sjeldent har en plate vært så marinert i sorg og samtidig så konfrontativ. Og den skakke, mørke postdisko-singelen «Walking On Thin Ice» er en av åttitallets aller, aller beste låter.

«Walking On Thin Ice (Felix Da Housecat Tribute Mix)»:

4. Hun var langt forut for sin tid

Listen over artister og band som har latt seg inspirere av Yoko Ono er muligens ikke like omfattende som en tilsvarende oversikt over prominente Beatles-disipler. Men den er utvilsomt minst like interessant, ikke minst om du skulle ha en interesse for det bugnende feltet mellom kunstmusikk og pop.

Sonic Youth, Diamanda Galas, Patti Smith, Boredoms og Suicide er blant artistene som åpent har uttalt at de ikke ville vært de samme uten Onos musikk og kunst – listen er i realiteten mye lenger. Det holder å se på mønstringen av artister hun har jobbet med de siste ti årene – Flaming Lips, Porcupine Tree, Cat Power, Spiritualized, Antony, Pet Shop Boys… Det begynner å ligne en menighet.

Flaming Lips & Yoko Ono Plastic Ono Band – «Do It!»:

5. Hun er mer relevant enn noensinne

Yoko hviler ikke. I fjor ga hun ut platen YOKOKIMTHURSTON, et samarbeidsprosjekt som kan være det siste Thurston Moore og Kim Gordon – kjernen av Sonic Youth, som sendte sjokkbølger gjennom en hel indieverden da de i fjor annonserte separasjon etter 27 års ekteskap – spilte inn noensinne.