En god venn av meg har et brennende hat for høykommersielle, glattpolerte artister som ikler seg en slags punka attityde – en estetikk bestående av skinnjakker, fett hår og, vel, masse «rampestreker». Selv forstår jeg veldig godt hvorfor det er det verste han vet. For eksemplene er mange og dårlige: Taio Cruz-skiva Rokstarr, en viss festrockhymne fra ROFLOL (eller hva de nå heter), eller at Ke$ha synger om å pusse tennene med en flaske Jack Daniel’s. Men dypest i tankene hans ligger nok Pink – eller Alecia Moore, om du vil – som alltid har hatt et krampaktig behov for å fremstå som en «annerledes» billboarder.
På album nummer seks er det fortsatt disse liksomrebelske kuttene som oser mangel på sjarme. Ta for eksempel «Slut Like You», hvor hun bidrar i den evige, pubertale slut/player-debatten ved å le teatralsk mens hun implisitt kommanderer alle menn til å ligge med henne. Andre titteleksempler («Walk of Shame») og ihjelprosesserte gitarriff («Try») forårsaker ikke akkurat færre grimaser hos lytteren. På siden av dette står riktignok den komisk elendige duetten med Fun.-vokalist Nate Ruess, «Just Give Me A Reason».
Likevel er det mye som faktisk er ganske bra, og beviser at The Truth About Love ikke statuerer nok en erketyp på det musikalske idiotkratiet. Lily Allen-gjestede «Truelove» og vittig titulerte «Blow Me (One Last Kiss)» er nemlig honning i ørene til alle som visste å sette pris på Carly Rae Jepsens ypperlige sommerhit «Call Me Maybe», mens Pink gjør en godkjent innsats med å gå i James Murphys fotspor på det dansepunkete tittelsporet. I tillegg er «Beam Me Up» en overraskende – ja – vakker countryballade ikke ulikt sjangermesterne i Hem.
Påfallende nok er det Eminem som er skyld i The Truth About Loves klart mest elendige øyeblikk. På ellers masete «Here Comes The Weekend» lirer Mathers av seg et tomt gjestevers om ingenting – og dét med en katastrofalt dårlig flow. Den Eminem som eksisterer i 2012 er en mann som ser ut til å ha gitt helt opp – og minner langt mer om de mest udugelige hiphophodene fra norsk middelklasse enn mannen som en gang gav ut The Slim Shady LP. Til sammenligning nærmeste oser Pink popglede – og klarer i det minste å gi den glatte markedspopen et øyeblikks bluss av liv.
Kim Klev
