Klubbdagen. Denne oppvarmingsdagen til Øyafestivalen da alskens scener rundt i byen åpner sine dører for mer eller mindre kjente norske band. En yngleplass for artister på vei opp og frem. Jeg bestemte meg for å forsøke å se femti av dem, vagt inspirert av Sufjan Stevens’ 50 States Project. Er det mulig? Og, ikke minst, gøy?
Forberedelser
Det er noen basiserfaringer jeg tar med meg inn i dette prosjektet, som jeg innbilte meg kom til å spille inn på effektiviteten:
1. Nærhet
Det er viktig at man velger seg spillesteder som ligger nære hverandre, i den grad det lar seg gjøre. Jeg baserte meg derfor på Youngstorget-området, med færrest mulig avstikkere til de perifere scenene.
2. Spillestedsstørrelse
Normalt triks på denne type byfestivaler er at man velger seg ett spillested og holder seg der hele kvelden. Dermed får man et nav der man kan avtale å møte venner samt at man er sikret å se sine favoritter, gitt da at man velger seg den scenen der flest favorittband spiller. Dette er ikke en luksus jeg har denne dagen, og derfor er det en gambling å plotte inn sene konserter på små steder som eksempelvis Revolver og Mono, som gjerne fylles opp tidlig.
3. Popularitet
Store band trekker større folkemasser. Derfor velger jeg bort de mest populære. Unge Ferrari, Joddski, Yoguttene, Apothek og Sandra Lyng ekskluderes. Jeg går derfor heller for band jeg tipper er for harde for almuen (MoE, Shot At Dawn, Man The Machetes) eller artister jeg ikke har hørt om, som jeg dermed antar er for ukjente for at det blir kø (Hans Martin Austestad, Samurai Tango, Yoon – hhv. 21 felles venner, 226 og 202 likes på Facebook).
4. Lengde
På grunn av tett tidsplan (spesielt rundt kl 21) definerte jeg én konsert til å i dette tilfelle være to låter.
Resultat
Det skulle vise seg å komme noen komplikasjoner underveis. For det første fant jeg ikke utestedet «Verkstedet» i all viraken i starten, noe som gjorde at jeg måtte droppe Pokal og Samurai Tango. Var ikke så lei meg for sistnevnte, mest på grunn av bandnavnet, men førstnevnte kunne jeg godt tenkt meg å se.
Dessuten fjernet dette to konserter fra en allerede utsatt plan på nøyaktig 50 band, så jeg måtte kompensere med å dra inn to konserter på Blå: Closing Eyes og Hilma Nikolaisen. Det første et av de absolutte høydepunktene under hele dette påfunnet, så det var jeg glad for.
Den største krisen var allikevel da jeg stavret meg opp til Vulkan for å se Man The Machetes som fjerde siste band og se at de bare et kvarter ut i oppsatt sett var gått av scenen. Erkesmell. Måtte derfor ta en taxi til Jaeger og haste meg gjennom siste to låtene til Lord Siva før jeg kom meg tilbake til Blå og kunne avslutte med DJ-settet til Magnus International.
Musikalske inntrykk oppsummert
Dette er en dag som bærer et visst preg av at kurateringsbiten har vært så som så. Blant det mer kritikkverdige var en fyr i komiske klær som sang om å få besøk, en bunke eldre herrer som spilte geriatrisk boogie (og der minst to i salen av én eller annen grunn var barføtte), det svenske stjerneskuddet Julia Adams som tilgodeså publikum med en syv-åtte minutter lang konsert og et jazzlinjeband som hadde en trompetist som bommet på hver bidige tone.
Det meste jeg så var derimot høyst mediokert, der jeg etter hvert tok meg i å tenke at jeg heller ville se han trompetisten forsøke å treffe en tone et par ganger til enn å gjennomgå tilsvarende gjespefest igjen. Og det er ikke mye gjesping man rekker på to låter.
Fordelen med å ha en plan der geografisk nærhet er viktigere enn musikken, er at man tvinger seg selv til å se artister man ellers ikke ville ha sett. Det var logistikk som gjorde at jeg så Closing Eyes og Melkeveien, to favorittband av kvelden, og hadde ikke Phaedra spilt i et lite avlukke på Kulturhuset på et innklemt tidspunkt hadde jeg ikke sett henne. Disse tre står, til sammen med allerede etablerte favoritter som Aiming For Enrike og Beachheads samt soloartist-nykommer Amanda som vinnerne av en kveld dominert av gnagsår, dehydrering og å unngå å møte kjentfolk for å spare tid.
Femti konserter ble tilbakelagt.
Telefonen min taler sin klare helseapp-tale:
23810 skritt og 18,9 kilometer senere er Klubbdagen over for mitt vedkommende.
Endelig begynner selve Øyafestivalen.
Jørgen Hegstad
PS.
Her er en kollasje over alle bandene jeg så:
