Greit, jeg innrømmer det. Jeg er svak for finnene i Sonata Arctica. Selv om jeg datt av karusellen for en del år siden står fortsatt Ecliptica (1999) og Silence (2001) igjen som to gode power metal-album jeg kan finne på å ta frem i blant. Jeg mister sikkert de siste kredibilitetspoengene mine ved å si dette, men det får så være: Sonata Arcticas ”tøysemusikk” fenger og vel så det. Bare innrøm det. Du får fot av Sonata Arctica du også.
Stones Grow Her Name er Sonata Arcticas syvende studioalbum, og en drar umiddelbart kjensel på det melodiøse og progressive power-uttrykket med sterke og minneverdige låter. Bandet har derimot gjort noen ytterst merkelige valg i noen av komposisjonene sine. Dette kommer jeg tilbake senere.
“Only The Broken Hearts (Make You Beautiful)” er en klassisk Sonata Arctica-åpner med et godt og fengende refreng. Etter nesten 17 år har vokalist Tony Kakko funnet sin form, og med hjelp fra gitarist Elias Viljanen, bassist Marko Paasikoski, trommis Tommy Portimo og keyboardist Henrik Klingenberg låter det som et særdeles velsmurt maskineri. På “Shitload O’ Money” sitter derimot ikke vokalen helt. Sangen er glamrock-inspirert og teksten er banal, men den byr fortsatt på god stemning.
“Losing My Insanity” begynner med en pianointro og krydres med finurlige gitarsoloer, tempovariasjoner og pen melodi. Kakko skrev opprinnelig sangen for Ari Koivunen, så det er egentlig en coverlåt. Sonata Arcticas versjon er imidlertid bedre enn Koivunens, og kanskje en av de beste på hele plata.
“Somewhere Close To You” appellerer til det unge og knuste hjertet, mens synthen på “I Have A Right” kunne ha befunnet seg i en liten eske med en opptrekkbar ballerina i. Det er et gripende og popete stykke på grensen til det sutrete, og fansen vil nok like denne. Men så begynner den snåle nedturen. “Alone In Heaven” er en rotete komposisjon med kjedelig melodi og mengder av klisjeer. “The Day” er også en litt tam ballade, men heldigvis ikke like dårlig som den forrige. Kanskje hadde de vunnet på å spre de rolige sangene litt rundt på albumet.
På “Cinderblox” tar galskapen av for fullt. Banjo og fele ved Peter Engberg og Pekka Kuusisto legger opp takten, og det utvikler seg til et sammensurium av tradisjonell Sonata Arctica, westernmusikk og bluegrass. Hva er det som skjer fra 3.18 og utover, for eksempel? Det er veldig, veldig rart, men det skal de ha – det er originalt og får meg i hvert fall til å våkne etter de trøtte balladene.
“Don’t Be Mean” er nok en rolig sang som bryter opp alt det merkelige, før “Wildfire Part II – One With The Mountain” følger opp med mer banjo og fiolin, fullstendig tatt ut av kontekst. Hadde det enda vært et konseptalbum! Banjospilleren og fiolinisten står ute ved sjøen og spiller en lystig trudelutt. Plutselig avbrytes de av et værskifte og tunge skritt. En stemme sier «hello», og det skyer over og begynner å tordne og lyne. Fiolinen fortsetter å spille, forsiktig og rolig, sammen med et synthkor.
Med ett blir det hardt og metallisk igjen. Trommene høres stygge og krigerske ut, og gitarene chugger i vei. Snåle keyboardlyder dominerer, og Kakko demonstrerer hvor dårlig han behersker å synge rått. De skrikende telefonmetalcorepartiene er like lite kledelige. Hvorfor kan han ikke holde seg til det han kan? Det er tross alt en del fine harmonier og instrumenteringer her også, men det er meget merkelig komponert.
Bølger og fuglekvitter signaliserer en lykkelig slutt, og lydene glir inn i vel så snodige “Wildfire Part III – Wildfire Town Population 0”. En vibrerende og vablete synth akkompagneres av harde, raske gitarer og kor. Deretter går det over i piano og vokal. Sangen er helt grei, men usammenhengende. Hva gjør en robotaktig snakkestemme blant alt det vakre?
Stones Grow Her Name er ikke noe dårlig album, og flere av låtene er virkelig gode. Men på grunn av en del underlige valg står ikke dette til mer enn middels. «Wildfire»-låtene og «Cinderblox» er ute av både fokus og kontekst og skiller seg fra resten av låtskrivingen. Det er underholdende, men akkurat disse sangene hadde nok passet bedre inn på et konseptalbum eller som filmmusikk. Sonata Arctica skal likevel ha kudos for å ha prøvd noe nytt.
Helle Stenkløv
