Med medlemmer fra begge sider av kateteret på 70-tallets rockeskole, stiller Them Crooked Vultures med omtrent like mange musikalske vekttall som The Traveling Wilburys. Plata fra i fjor er sterk, men skal du gå hele veien med dette bandet må du se dem live.
Josh Hommes umiskjennelige signaturer ligger tett over hele prosjektet. Han er seremonimester gjennom hele kvelden og han synger bedre enn noensinne. Godt hjulpet av sitt sidekick, gjestemultiinstrumentalist Alain Johannes, gjør han lekent og tungt gitararbeid til smart nytelse og effektivt driv.
Dave Grohl har vært på forsiden av et eller annet trommeblad hver måned siden 1993. Der hører han hjemme. Mer presis grovmotorikk finner du ikke utenfor NASA. Det er helt vanvittig fett å få oppleve hva Homme og John Paul Jones klarer med han i ryggen. Dessuten korer han som en storvokst lerke, og blir du ikke lykkelig av å kjenne igjen den stemmen bakt inn i Josh Hommes melodilinjer kan du gå og legge deg i teltet ditt.
Det er vel egentlig John Paul Jones som trenger en slags introduksjon i denne sammenhengen. Det er nok ikke alle som vet hva han har bedrevet de siste 30 årene. En grei pekepinn er at han har vært i Norge 2 ganger, først med Diamanda Galas, så med Gillian Welch. Hans smak for varierte og utforskende oppgaver preger bandet. Jeg vet ikke hva halvparten av instrumentene hans heter, men de gir helt klart en ekstra dimensjon til Them Crooked Vultures.
Noen tusen publikumere forlot nok plassen under siste halvdel av konserten, noen ble kanskje skuffet over at vi ikke får låter fra hverken Led Zeppelin, Queens of the Stone Age eller Foo Fighters katalog, men kun spor fra TCV’s eneste album. Som hovedattraksjon på festival skylder man publikum det aller beste man har, men det er ikke sikkert det er det er det samme som det publikum forventer, eller kom for å se. Når TCV er omtrent verdens beste band i dag, med evne til å løfte låtene sine så svimlende langt opp, ville det ikke være riktig av dem å se seg tilbake.
Er du heldig og har evnen til å lytte til deilig kompleks tung rock, en ferdig slepen diamant med sjatteringer av både King Crimson og The Who, er det befriende å slippe overivrige lysmestere og pyroteknikere for en gangs skyld. Noen effektive kvadrater av lys gjør susen. Skjermene på siden er nyttige, sjekk Grohls tannfulle smil og hvordan han klør seg på ryggen med trommestikkene mellom slagene. Sjekk bassen til Jones, den har minst tolv strenger og blinkende prikker på gripebrettet. Josh Homme kaster heller ikke bort tiden med å fortelle oss hvilken vei vi skal hoppe, kjærlige små meldinger eskalerer helt til han gjerne vil pule hele natten, og han irettesetter vakten med et kort: «Don’t tell people what to do all the time!»
God Hard Rock handler om kjemi. Josh Homme er klassens beste i det faget. Når han drar fram kjemisettet og har tilgang til de aller edleste ingrediensene putter han Grohl, Jones og Johannes i kolben og bringer dem til kokepunktet, vel vitende om at nå sprenger han hele skolen til pinneved.
Jacob Krogvold.
