Coldplay, Roskilde
Jeg skal ærlig innrømme det… Da jeg fryktet en søvndyssende, kjedelig, jovial pianobasert hitparade av en avslutning på årets festival, tok jeg grundig feil.
Det vil si, det var både jovialt og nok av hits å ta av. Men Samtidig viste Coldplay at de er noe langt mer enn en hitmaskin. De er et godt live-band i tillegg.
Fra Chris Martin småflørter med publikum allerede under andrelåta «Violet Hill», og til han og bandet takker for seg halvannen time senere med «Life in Techicolor II» har han forandret halvparten av bandets tekster til å handle om Roskilde, og hatt et skrikende, syngende og gråtende publikum i knestående.
Som avsluttende act på en festival viser de seg å være en nær perfekt booking. For et slitent og medtatt rockepublikum som ikke er helt ferdig med festen er blandingen av halvkomplisert rock, ballader og varme tydeligvis en fryd. Allsangen sitter løst, for å si det pent.
Mye av grunnen til at Coldplay funker såpass bra som de gjør skyldes hvordan de bygger opp settet. Selvom det aldri blir magi av kvelden, rent musikalsk, syr Coldplay greia sammen på en tilnærmet mesterlig måte. Der en del andre rockeband kjører på og bolker låter fra samme skive og med samme sound , har Coldplay valgt sette ulike låter opp mot hverandre istedet. De hopper dynamisk fra det ene temaet og det ene lydbildet til det andre, hele konserten igjennom, men med fokus på sisteskiva Viva la Vida or Death and All His Friends. Etter lavmælte, melodiøse «Fix You», følger eksempelvis en uptempo «Strawberry Swing» og etter den riktig så flotte, harde og nestrippede klubbversjonen av «God put a smile upon my face» følger balladen «The Hardest Part». Litt til mor, litt til far, litt til den viderekommende og riktig så moro for bandet selv, ser det ut til.
Bandet viser seg også å mestre selve stadionjobben akkurat godt nok til å underholde en full festival. Bandet bytter stadig sceneplassering og instrumenter. I det ene øyeblikket sitter en smilende Chris Martin ved pianoet, i det andre løper han rundt med en drage på hodet mens trommisen har flyttet seg til håndtrommer framme på scenen. Dermed blir det, merkverdig nok, aldri verken kjedelig eller statisk. Når «Viva La Vida» tar det helt hjem foran et virkelig ekstatisk publikum etter rundt en time begynner det å lukte fugl på Orange Scene.
Dessverre må Coldplay, som alle andre stadionrockere, selvsagt ut på en liten scene midt i folkehavet. Det blir også kveldens eneste ordentlige feilskjær. Den akustiske «Green Eye» funker ikke i det hele tatt, mye fordi lyden er altfor lav. Den påfølgende låta sunget av trommisen forblir også en kuriøsitet. Selvsagt redder de seg inn ved å klare det Pete Doherty ikke klarte 10 timer før – å komme seg gjennom en akustisk versjon av «Billie Jean». Riktignok snakker vi ikke om en kjempemessig versjon av klassikeren, men den gjør da nytten sin. Folk går bananas igjen. Noe de forøvrig fortsetter med de siste tjue minuttene til konfettien regner over publikum og Roskilde er over for denne gang.
På tross av litt planking og et litt mindre spennende partier i begynnelsen, viser Coldplay seg å gjøre stadionjobben på overraskende sterk maner. Jeg ble kanskje ikke omvendt av de halvannen timene foran Orange Scene. Men imponert, det ble jeg.
