Jeg hater Robyn. Dette fordi hun etter kveldens konsert på Hovefestivalen har satt lista så uoppnåelig høyt for hvor fantastisk en festivalheadliner kan bli. Hennes låtmateriale er både imponerende smart og tilgjengelig på skive, men på en stor konsertscene på en regnfull sørlandsk øy beviser Robyn at hun kan diske opp med så langt, langt mer.
Med en usannsynlig bra åpning i form av «Fembot», der nesten mannevondt mektig synthlyd dras ut i ekstra partier, burde det nesten utelukkkende gå nedover. Robyn og hennes svært kompetente backingband, bestående av to trommeslagere og to karer satt til å traktere synthezisere, bestemmer seg dog for det komplett motsatte. Med stram og velregisserende hånd føres flere av hennes konsertkutt inn i alternative versjoner, hvor man sitter igjen med flere forlengelser i form av seige og ekstremt dansbare partier der det hadde holdt lenge med originalversjonene. Det hele bades i tillegg i en uvanlig bra konsertlyd og et lysshow som fortjener en hengiven applaus i seg selv.
Det føles nærmest feil å trekke ut høydepunkter i denne sammenhengen, men det er likevel slående hvor sterke spor eksempelvis «Dancing On My Own», «The Girl And The Robot» og «Be Mine» egentlig er. Robyns uslåelige kombinasjon av kulhet, massiv karisma og søte utsråling gjør henne til en ypperlig vert for en natt hvor utmattelsen etter konstant dansing burde ta knekken på de fleste lenge før festivalspriten. Når det hele avsluttes med det såre og velproduserte Kleerup-samarbeidet «With Every Hearbeat» er det åpenbart; Robyn bør hates til sin grav for å stått bak det som med all sannynlighet er årets desiderte festivalhøydepunkt. I tillegg vil trolig samtlige ordinære festivalgjengere for første gang være fullstendig enig med en selvhøytidelig konsertanmelder. Alt annet ville vært uforståelig og urettferdig.
Kim Klev
Bildegalleri fra konserten
