Det kan umulig være bare-bare å ende opp som et singelorientert band. Tross hvor fengende og forfriskende kioskvelteren «Take Me Out» – hentet fra den meget inspirerte debuten Franz Ferdinand – kan ha vært i 2005, virker det som om skottene har forsøkt og feilet i å toppe seg selv siden – nærmest hvert bidige forsøk på å skrive glupere danserockslagere har resultert i låter som kun er det stikk motsatte.
Hvilket er hovedårsaken til at jeg ikke har klart å finne nok timer i døgnet til å gi fjorårets håpløst titulerte Right Thoughts, Right Words, Right Actions en real sjanse, og kveldens konsert på Marinen i Trondheim har utelukkende gjort meg mer sikker i min sak.
Riktignok er selve fremførelsen av Franz Ferdinands backkatalog solid – med unntak av en lutfattig synthesizer og en meningsløs trommesolo for fire mann – men sjelden er grunnleggende dansevennlige toner såpass uinteressante å skulle svinge seg til. For rockistene er kanskje anledningen en glimrende unnskyldning til å bevege på mer enn bare nakken, men kom an: Hvor mange pregløse melodier er det mulig å ikle mer eller mindre identiske bassganger?
Strukket over en drøy konserttime rekker faktisk mange av deres låter å krympe i verdi – fra det intetsigende til det irriterende. Selv nevnte suksessingel, med sine sirlige vendinger, er kun en middels interessant trøst da den dukker opp to tredjedeler inn, mens avsluttende «This Fire» fremstår temmelig tømt for kreativ livsgnist ni år senere, tross i at kvartetten pøser løs på sine respektive instrumenter. Minutter tidligere messer frontmann Alex Kapranos at: «Good bye, lovers and friends,» som om han fant «aproposlåt for konserter» i bunnen av bunken med deres halvdårlige idéer.
I kveld tenner jeg dermed to imaginære lys: Ett skal våke over sjangermesterne i LCD Soundsystems minne, det andre skal få skinne for danserockens dunkle fremtid – kanskje en dag vil den igjen ha noe interessant å melde.
Kim Klev
