Harald Zwarts film inneholder morsomheter av både det vellykkede og mislykkede slaget.
Jeg synes stemningen er relativt lystig, og at det ser ut som at de involverte har det gøy. Filmen inneholder morsomheter av både det vellykkede og mislykkede slaget. Noe er flaut, andre scener er genuint morsomme. Helheten er ok. Midt på treet, altså.
Pink Panther-diamanten stjålet
Flere av verdens skatter blir stjålet av den mystiske Tornadoen, blant annet den berømte Pink Panther-diamanten i Paris. Et drømmelag av etterforskere blir satt på saken, deriblant Jacques Clouseau (Steve Martin).
Saken tar dem til Roma og Vatikanet før de må haste tilbake til Paris for å forsøke å finne Tornadoen. Men i løpet av denne tiden presterer Clouseau å stille seg selv og laget i et lite flatterende lys.
Hårfint mellom god og dårlig humor
Harald Zwart er en dreven regissør. Teknisk er filmen upåklagelig, og regien virker uanstrengt og gjennomført. Historien fortelles uten større dødpunkter, og er godt fotografert og klippet.
Men et berømt sitat sier at ”dying is easy, comedy is hard”. Og det er virkelig en hårfin linje mellom god og dårlig humor. I ”Den rosa panteren 2” får vi servert humor på begge sider av linjen.
Noe treffer blink, som for eksempel dialogen mellom Steve Martin og Lily Tomlin. Annen humor er skivebom, som Clouseaus besøk hos Paven.
Martin best med Tomlin
Mange vil sammenligne Steve Martins hovedrolle med Peter Sellers’ originale Clouseau. Det blir litt som å sammenligne druesaft mot årgangsvin. Martin fomler rundt med dårlig fransk aksent og har nok sett bedre dager, men fungerer greit i filmens komiske setting.
Best er han når han får sparre med den imponerende rollebesetningen, som Andy Garcia, Jean Reno og Lily Tomlin. Spesielt scenene med Tomlin byr på god verbal humor jeg godt kunne sett mer av.
Fungerer som familiefilm
”Den rosa panteren 2” er kanskje den mest stjernetunge filmen Harald Zwart noen gang kommer til å regissere, men ikke den beste. En del av humoren fungerer ikke slik den burde. Likevel følte jeg ikke at jeg kastet bort tiden min, men at jeg var i selskap med en film som ville meg godt.
Den fungerer kanskje best som familiefilm, og kunne med fordel vært dubbet til norsk, slik at også de aller yngste kunne sett den. Uansett bør Harald Zwart brette opp ermene når han nå går i gang med ”The Karate Kid”. Jeg er sikker på at han takler ungdomsaction enda bedre enn slapstick!
