”Lett på tråden” er basert på teaterstykket ”Easy virtue” av den legendariske forfatteren Noel Coward. Alfred Hitchcock laget faktisk stumfilm av det i 1928, men nå er det regissør Stephan Elliot som står bak produksjonen.
Hans versjon gir oss intriger i en privilegert familie i 1920-åras England, og burde være midt i blinken for alle anglofile nordmenn. Det er en del å sette pris på i filmen, blant annet fantastiske locations og kulisser, men den har et stort problem. Det er ingen figurer å like her. Jeg hadde store problemer med å bry meg om deres skjebner.
Skuffet over sønnen
Nygifte John Whittaker (Ben Barnes) kommer hjem til det enorme familiegodset med sin kone, den amerikanske racerføreren Larita (Jessica Biel). Moren (Kristin Scott-Thomas) er skuffet over sin sønns valg av livsledsager, og det blir en konfliktfylt situasjon på godset når kulturkollisjoner og ulike forventninger kommer frem i lyset. Dessuten har Larita en hemmelighet som kan ødelegge alt.
Blir litt anonym
Jessica Biel har en enkel oppgave denne gangen. Larita virker å være en enkel rolle. Men hun fremstår litt FOR enkel. En bedre skuespiller kunne kanskje gitt figuren større dybde, men Biel blir litt anonym. Det samme gjelder Colin Firth, som spiller godsherren Mr. Whittaker, som har visnet etter opplevelsene i første verdenskrig. Jeg skulle ønske en mer fokusert innsats fra Firth, som virker å spille på rutine. Det burde ligge mer smerte bak figuren hans enn Firth evner å formidle her.
Underminerer historien
Regissør Stephan Elliott, best kjent for ”Priscilla – ørkenens dronning”, legger opp til en fjærlett stemning i ”Lett på tråden”, noe som understrekes blant annet ved hyppig bruk av lystige schlägers fra 1920-tallet, og gamlisversjoner av låter som ”Sex Bomb” og ”When the going gets tough, the tough get going”. Det er vel og bra, men underminerer historiens seriøse innslag av hjerte og smerte. Det er vanskelig å ta alt seriøst når alt annet skal være så løssluppent.
Delvis tilfredsstillende
Det er mange som liker kostymedrama fra store engelske gods, men det spørs om ”Lett på tråden” vinner flere fans til sjangeren. Den ser ut som en million pund, og har skuespillere som sikkert er verdt mer. Men for meg ble dette en kun delvis tilfredsstillende filmopplevelse. Jeg ser heller ”Gosford Park” eller ”Fornuft og følelser” om igjen!