Brødrene Jean-Pierre og Luc Dardenne vant gullpalmen i Cannes for regien på ”Lornas stillhet”. Nå kan du selv se om den er verdt det.
Det er en rå og usminket fortelling om knuste drømmer og vond virkelighet, og det er vanskelig å ikke la seg berøre av historien som fortelles. Det er ingen tvil om at Dardenne-brødrene vet hva de driver med. Men samtidig føler jeg at ”Lornas stillhet” burde ha større emosjonell slagkraft enn den har. Den ligner på mange måter Lukas Moodyssons ”Lilja 4-ever”, bare blekere.
Skummel virksomhet
Lorna (Arta Dobroshi) er ei albansk jente som lever i Belgia, gift med narkoavhengige Claudy (Jérémie Renier). Det viser seg raskt at ekteskapet er pro forma, og at Lorna er innblandet i en skummel virksomhet.
Hun skal selv fungere som et redskap for å kunne skaffe andre lovlig belgisk pass. Men når Lornas kjølige front overfor junkien Claudy tør opp, skaper hun store og farlige problemer for dem begge.
Tett på figurene
”Lornas stillhet” er laget som om det var en dokumentarfilm, med håndholdt kamera tett på figurene, uten filmmusikk og ingen effekter. Det gir en følelse av troverdighet, ekthet og nærhet.
Arta Dobroshi spiller Lorna med et hardt skall utenpå, og det er vanskelig å få tak på hvem hun egentlig er, hva hun har vært igjennom og hva hun drømmer om.
Her må man tolke mye selv. Det kan være vel og bra, meg jeg er kanskje en kald fisk, og greide ikke å investere så mange følelser i Lornas skjebne.
Vanskelig å plassere sympati
Filmen forteller om en situasjon som ganske sikkert er brennende aktuell for mange mennesker i Europa. Det handler om flukten fra fattigdom i lite fungerende land og jakten på penger og lykke i et annet. Sånn sett er ”Lornas stillhet” rett film til rett tid.
Men brødrene Dardenne gjør det ikke enkelt for publikum å plassere sympati noe sted. Det er selvsagt triste skjebner vi blir presentert for, men samtidig tenker jeg det gamle, trauste ordtaket ”som man reder, ligger man”.
