Leonardo DiCaprio og Kate Winslet spiller på nytt hovedrollene i en film om kjærlighet som treffer skjær i sjøen.
Men ikke tenk på ”Titanic”, for denne filmen heter ”Revolutionary Road”, og figurene deres befinner seg i den andre enden av forelskelsen. Regissør Sam Mendes har prestert en sterk og nyansert film basert på Richard Yates roman, og den gjorde et stort inntrykk på meg. Dette er opprivende, rystende og bevegende!
Ut av hverdagsrutinen
Vi møter ekteparet Frank og April Wheeler et sted på 1950-tallet. De leder et pent og pyntelig forstadsliv utenfor New York, med to barn i et fint hus med hage. Men en gang drømte de om så mye mer enn det.
Og når April innser at de har falt inn i den samme kjedelige hverdagsrutinen som alle andre, foreslår hun at de skal bryte ut og følge Franks gamle drøm om å flytte til Paris. Dette utløser en rekke tanker, diskusjoner og hendelser som vil få store konsekvenser for forholdet.
Forrykende godt skuespill
DiCaprio og Winslet spiller rollene sine forrykende godt. Samspillet er imponerende. De fremstår som et virkelig ektepar som har vært sammen en stund. Begge fremstår som voksne, tenkende individer, men de lar seg fremdeles friste av sine unge drømmer.
Både DiCaprio og Winslet skaper fullblods figurer og vi forstår mekanismene som styrer dem mot avgrunnen. Men ingen av dem er skurker. Begge har full forståelige motivasjoner for det de gjør, i alle fall i det meste av filmen.
Så vondt, så vondt
Om filmen skulle ha svakheter, måtte det vært at Aprils utvikling mot slutten kan være vanskelig å forstå. Dessuten lurer jeg fælt på hvordan en tobarnsfamilie kan ha usynlige unger, for de er besynderlig ute av bildet i filmen.
Men da kan vi i alle fall fokusere fullt og helt på Frank og Aprils problemer. Og det er så vondt, så vondt å være vitne til det. For de fremstår som et fantastisk par som du vil alt vel, men som roter seg inn i en ond sirkel av leie diskusjoner, triste krangler og tegn som den andre ikke er i stand til å tolke.
Emosjonelt rystet
”Revolutionary Road” er ikke et publikumsfrieri. Du ser ikke denne filmen for å ha det hyggelig, for den forlater deg emosjonelt rystet. Du ser den fordi den kanskje sier noe om ditt eget liv, og hvordan du selv står i fare for å drukne i hverdagsligheten. Det skjer med de fleste av oss en eller annen gang.
Mitt hjerte blør for Frank og April i denne flotte filmen, og jeg skal ha dem i bakhodet neste gang jeg føler denne hverdagsligheten trykke.