Jeg har slukt såpass mange filmer gjennom årenes løp at jeg føler jeg har sett det meste. Relativt få filmer gjør meg skikkelig redd. Og dermed kan jeg trygt melde at ”Skjult” er seriøst skummel!
«Skjult» ga meg en vedvarende uggen følelse av at noe guffent ventet like rundt hjørnet. Sånt liker jeg! Teamet bak ”Villmark” har laget en film som er enda bedre, med en tydelig plaget Kristoffer Joner foran kamera, og en dyktig regissør bak, Pål Øie.
Skjer mystiske ting
Du bør ikke vite for mye om filmens handling, men jeg kan avsløre at Kai Koss (Kristoffer Joner) returnerer motvillig til hjemstedet et sted på Vestlandet for å ordne opp etter morens død. Vi forstår ganske raskt at forholdet mellom mor og sønn ikke var spesielt godt. Vonde minner fra 19 år tilbake vekkes. Så begynner det å skje mystiske ting, både i det falleferdige huset Kai vokste opp i, på stedets hotell og i skogen rundt.
Oppgjør med fortiden
Uhyggen griper fatt etter få minutter, og deretter blir det rimelig intenst en god stund. Så tar filmen seg et lite hvileskjær, før det braker løs med en spennende finale. Det er stilsikkert utført. Kjente sjangergrep benyttes uten å virke gamle og forslitte. Skrekken antydes uten å være overdrevent voldelig. Blod og gørr brukes forsiktig, som er til filmens fordel. I løpet av begivenhetene får vi også stor sympati for Kai og hans oppgjør med fortiden, glimrende formidlet av Kristoffer Joner.
Fanger interessen
Historien utvikler seg i en retning som kan tolkes på ulike vis. Den avsluttes også på en måte som kan forstås forskjellig. Jeg er ganske sikker på hva jeg mener har skjedd, men holder tett om det. Du må se med egne øyne. Pål Øie har selv skrevet manus (sammen med Brio Flint), og har gjort en bedre skrivejobb denne gangen enn med ”Villmark”, der jeg følte at historiens utfall bedro filmens øvrige kvaliteter. Slik er det ikke i ”Skjult”, der historien holder oss interesserte til siste bilde.
Grufull spenning
Filmen byr på grufull spenning som bør gå rett hjem blant alle som liker å bli skremt. Og her er det mye som kan gi deg den rette følelsen av uhygge, blant annet den foruroligende musikken av Trond Bjerknæs, det urovekkende lydsporet av Hugo Ekornes og fotograf Sjur Aarthuns styggflotte kameraføring. De, og resten av staben, har vært med på å gjøre ”Skjult” til kanskje den skumleste filmen som er prestert på norsk!
