«Parfymen», med undertittel «Historien om en morder», er en godlukt av en film som er en nytelse å se på; rå og nydelig samtidig
Filmen legger ikke noe i mellom når den skildrer ting vi helst vil være foruten, men har samtidig mye slående vakkerhet i seg; enorme enger med lavendelblomster; bugnende roser og bølgende jentehår.
Uten kroppslukt
Jeg følger Jean-Baptiste, et tragisk tilfelle med verdens beste luktesans, i hans oppvekst i Paris. Oppspillet til dramatikken er at Jean-Baptiste som ung mann oppdager at han ikke har noen egen kroppslukt.
Hva gjør Jean-Baptiste da? Jo, han forsøker å skaffe seg andres kroppslukt. Og hvem blant oss er det som har best kroppslukt? Jo, kvinner.
Som parfymelærling hos en rimelig opplagt Dustin Hoffmann får Jean-Baptiste tilgang til parfymemakeryrkets hemmeligheter. Og dette fører ham til Grasse, en liten fjellandsby, hvor grusomhetene skal skje.
Her bor en klassisk streng Alan Rickman med sin nydelige datter Rachel Hurd-Wood, og selvfølgelig har Rachel like nydelig kroppslukt som hun ser nydelig ut.
Ai ai ai. Det er duket, for å si det slik.
Troverdig
Ben Whishaw, som spiller Jean-Baptiste, fyller stillingsbeskrivelsen i ”Parfymen” så til de grader. Jeg kjøper absolutt alt han gjør: måten han går på og ser ut på, og han fyller ubetenksom morder-bildet fullt ut.
Han gjør noe så sjeldent som å virke fraværende som menneske, i grenseland mot et lett forvirret rovdyr.
Whishaw har såpass forskjellige typer som Hamlet og Keith Richards på rollelisten, og jeg ser en lys skuespillerframtid i krystallkula mi for denne karen.
”Parfymen” er basert på en ekstremt populær bok med samme navn, og var etter sigende erklært umulig å filmatisere av flere større regissører. Her feier regissør Tom Tykwer all tvil av bordet. Og jeg er glad for at filmen kom før japanerne lanserer sin varslede ”luktkino”, for halvparten av luktene i denne filmen er vonde.
Stødig film
Store deler av filmen følger jeg Jean-Baptiste, og det er både spennende, nervepirrende og interessant. Jeg ser et stort, stygt kynisk samfunn på desperat jakt etter å døyve drittlukta som omgir dem, hvor en stakkarslig outsider aldri blir fanget opp, men tvert imot utnyttet for at de rike skal lukte godt.
Tykwer, mannen bak blant annet ”Løp Lola, Løp” og ”Krigeren og Keiserinnen”, skildrer gatelivet og landsbylivet i Frankrike på 1750-tallet himla dyktig og stødig.
”Parfymen” har en hovedperson som sier lite, og da legges det ekstra godt merke til andre ting, slik som skuespillere, foto og lyd. Her er det ingenting å utsette. Tykwer går med nærbilder inn i porene til folk, og det er nesten så en filmkritiker med kronisk tett nase hele livet kan lukte det menneskene i filmen lukter. Tykwer sper også på med store totalbilder av Paris og Seinen i solnedgang, og de åker- og skogkledte åsene rundt fjellene i Grasse. ”Parfymen” gjør øyet godt fornøyd.
Og uten å avsløre noe som helst: FOR EN FINALE! Helt over kanten, men allikevel. Jeg tar meg selv i å lukte gjennom nesen når karakterene i filmen gjør det.
