The Last King of Scotland vil både sjarmere og skremme deg. Årets andre sekser fra Filmpolitiet er vel verdt å se
1970: En ung, medisinutdannet skotte drar til Uganda for å oppsøke eventyret.
Han havner tilfeldigvis midt oppi statskuppet, der hærlederen Idi Amin tar makten fra general Obote, og ved et sammentreff havner skotten i Amins gunst.
Sjarm
Den unge, skotske legen lar seg sjarmere av general Amin, og i den nye generalens klamme favntak ser han ikke alt det jævlige som blir gjort mot Ugandas innbyggere.
Ikke før han er så til de grader involvert selv.
«The Last King of Scotland» er en håndholt skildring av Uganda på starten av 70-tallet, og filmen fortelles med et sjarmerende og kledelig kornete bilde med varmorange farger.
Makt
Lydsporet, på sin side, er en effektfull blanding av afrikanske frigjøringssanger fulle av optimisme og urovekkende disharmonier som får bena til å krølle seg foran kinosetet. Innpakningen er nydelig syttitalls, og det som er inni, står ikke tilbake det heller.
«The Last King of Scotland» er en fortelling om et land i nedoverbakke, og gir viktig innsikt i en periode som hundretusenvis av Ugandere tenker tilbake på med skrekk, men først og fremst er det en film om makt.
Selvpålagt overmakt, en omvendt Aristotelisk stat. En paranoid leder som vanstyrer i troen på at det er folket som har gitt ham makten.
Oscar
Det er nødvendig å bli påminnet hvor fort katastrofer og folkemord kan oppstå i fraværet av demokratisering og nærværet av både kolonimakter og våpen. Putt en karismatisk leder på toppen, og du har helvetes kransekake.
Og Forest Whitaker gjør den karismatiske lederen Idi Amin uforglemmelig: en figur som beveger seg mellom den uforglemmelige Oberst Kurtz i «Apocalypse Nå», og Junior-Gorgen i «Fraggleberget».
Her lukter det Oscar-pris lang vei. Golden Globe-prisen for beste skuespillerprestasjon står allerede i hylla til Forest Whitaker, og jeg vil råde ham til å gjøre plass til flere. Maken til karisma og tilstedeværelse er det lenge siden jeg har sett.
Skremmende
Whitaker entrer rommet, sjarmerer meg i det ene øyeblikket og skremmer leggkrampe på meg i det neste.
Og den unge skotten, spilt av James McAvoy, spiller overbevisende ut all sin avmakt og lyst til å tro godt om Amin til det siste. Akkurat som meg, som tilskuer, klamrer han seg til håpet om at Amin til slutt skal snu og gjøre det rette.
Og det er der filmen har meg. Jeg skulle så gjerne ønske at dette ikke skjedde, men det har det faktisk gjort. Og jeg har bare sett en brøkdel av ting som har skjedd og fortsatt skjer daglig.
«The Last King of Scotland» vil både sjarmere og skremme deg. God film.
