Den New Zealandske filmen ”No. 2” har fått den litt mer omstendelige norske tittelen ”Fiji Drive nr. 2 – festens hemmelighet”.
Det passer egentlig ganske bra, for filmen er også omstendelig, men ikke på den gode måten. Her er det mange roller å holde styr på, flere konstruerte konflikter og noen uløste spørsmål.
Festens hemmelighet er heller ikke særlig hemmelig, og oppspillet til festen er fryktelig masete. Tanken bak filmen er nok god, men jeg syntes det ble slitsomt å være publikum.
Vi møter en familie på New Zealand som stammer fra Fiji-øyene. Den gamle bestemora Maria ber sine barnebarn arrangere stor fest i hagen, men uten deres foreldre.
Hun har nemlig tenkt å peke ut sin etterfølger som familiens overhode, og ser ingen kandidater blant sine egne barn. Ryktet spres og temperaturen blir stadig høyere, samtidig som det ser stadig dårligere ut for realiseringen av festen.
Jeg synes regissør og manusforfatter Toa Fraser har bommet på tonen i filmen. Absolutt alle er sinte og aggressive, og roper til hverandre for den minste ting.
Det er nok ment å skape konflikter og en mer interessant film, men virker fryktelig konstruert til tider. Og denne festen som bestemora maser om hele tiden, er patetisk dårlig organisert.
Det er det ingen som ser, og bestemora slutter aldri å mase. Lag en fest! Hvor er festen min? Vi skal ha fest! Mirakuløst løser alle konflikter seg når festen starter, pussig nok uten at noen av dem egentlig er løst.
Det er flere skuespillere som tross alt gjør en ok jobb her. Tuva Novotny er en solstråle som Tysons danske kjæreste Maria.
Taungaora Emile er god som villbassen Soul. Mens veteranen Ruby Dee spiller bestemor Maria med overbevisende kraft. Det er ikke skuespillerne det er noe i veien med. Det er historien de er satt til å fortelle som ikke klikker helt sammen.
Kanskje kunne filmen blitt bedre om den hadde slappet litt mer av og puttet inn litt hverdagslig humor. Svart humor, i det minste. Men hver situasjon utspilles med fokus på drama, drama og drama.
”Fiji Drive nr. 2 – festens hemmelighet” finner sikkert sitt publikum, men jeg tror ikke det blir særlig mange. Dens største kraft er at den skildrer en familiekultur vi nordmenn ikke kjenner oss igjen i.
Dessverre virker ikke den kulturen særlig levedyktig i dagens New Zealand. Men eksotisk er det jo …
