Over 40 år etter sin død, er Edith Piaf fremdeles en gjenganger. «La vie en rose» gjør alt riktig når en kjent persons liv skal brettes ut i spillefilmformat.
I Norge har det vært flere Piaf-forestillinger på diverse scener de siste årene. Det utgis jevnlig samleplater med låtene hennes.
Nå kommer filmen om sangerinnens tragiske liv. Filmen er kanskje litt tradisjonelt løst, men heves av genial klipping. Og sangene er like elegante som de alltid har vært!
Spurv
Filmen skildrer Edith Giovanna Gassones oppvekst i rennestein og på horehus, hennes start som gatesanger, hvordan hun blir oppdaget og får tilnavnet «piaf», som betyr spurven.
Hun synger seg inn i det franske folks hjerter og blir verdensberømt. Samtidig er dette historien om hvordan en lang rekke tragedier merket henne. Om hvordan de hun har tette bånd til stadig blir revet fra henne. Om narkotikamisbruk, ulykkelig kjærlighet, sykdom og en tidlig død.
Sang
Det aller viktigste med filmer om kjente personer er at vi tror på de som spiller dem. At de virkelig ER rollen. Og Marion Cotillard ER virkelig Edith Piaf. Hun har åpenbart studert Piafs fakter, ansiktsuttrykk, særegenheter og måte å snakke på.
Søk etter Piaf på Youtube når du har sett filmen, så vil du se hvor godt Cotillard spiller henne. Hun synger riktignok ikke selv. Filmen bruker en miks av Piafs originalinnspillinger og vokal gjort av Jil Aigrot, som synger svært likt. Alle slagerne er med, så her kan alle mimre!
Stort
Regissør Oliver Dahan har tenkt stort. Dette er ikke et nært kammerdrama. Her gjenskapes travle bygater, store konsertbegivenheter og berømte plateinnspillinger over flere tiår.
Mye av Piafs liv er utelatt, blant annet hennes arbeid for den franske motstandsbevegelsen under krigen og hennes oppdagelse og romanse med den senere stjerna Yves Montand, men det er grenser for hvor mye man har plass til i en spillefilm.
Da han har fokusert klokt på begivenhetene som kan forklare Edith Piafs evne til å leve seg inn i sangene, og hvordan hun trass i suksess levde destruktivt.
Av og til kan det være litt vanskelig å henge med når historien hopper frem og tilbake i tid, men som oftest er det enkelt å holde følge.
Siste tone
De siste 20 minuttene i filmen gjør dette særdeles elegant, som en operatisk ballett. Og når spurven har sunget sin siste tone, er det ingen som betviler at Edith Piaf var en av det forrige århundrets mest spesielle og fascinerende sangere.
Hun fortjener en film og «La Vie en Rose» er den rette filmen til å fortelle hennes historie.
