”Reservation Road” får meg til å tenke på Stig Dagermanns novelle ”Att döda ett barn” fra 1948, som gjorde sterkt inntrykk på meg på barneskolen. ”Men så ubarmhjertig er livet mot den som har drept et barn, at allting etterpå er for sent”, avsluttes novellen.
Filmen tar ett skritt videre og forteller om alt det vonde og triste som skjer når det er for sent. Regissør Terry George lykkes godt i å skildre de ekstreme følelsene som raser rundt i både de som har tapt et liv, og den som tok det.
Skyldfølelse og frykt
En ti år gammel gutt kjøres ned, men sjåføren stopper ikke. Ti-åringens far, Ethan (Joaquin Phoenix), slår seg ikke til ro med politiets arbeid, og gjør egen etterforskning.
Samtidig sliter sjåføren Dwight (Mark Ruffalo) med skyldfølelse og frykt. Byen er liten, og en rekke uventede tilfeldigheter fører dem inn i hverandres sfærer.
Sterke skuespillere
”Reservation Road” preges av noen utrolig sterke skuespillerprestasjoner, både fra Joaquin Phoenix, Mark Ruffalo og Jennifer Connelly, som spiller ti-åringens mor.
Phoenix viser en imponerende spennvidde i følelsesregisteret han er i stand til å vise foran kamera, mens Connelly viser stille smerte som gnager innenfra.
Mark Ruffalo gjør en av sine beste roller i det som lett kunne blitt skurkerollen, men vi skjønner raskt at han er et godt menneske satt i en fryktelig situasjon.
Beleilig og konstruert
Det eneste lille feilskjæret jeg ser i filmen er når Dwights egen sønn forteller om et skoleproblem som kan minne om hans egen indre konflikt.
Det virker en smule for beleilig og en anelse konstruert for å bringe historien videre. Noen vil kanskje påstå at filmen avsluttes litt brått, men jeg likte måten den avrundes på. Vi vet alt vi trenger å vite.
Alle er tapere
Terry Georges forrige film var den sterke ”Hotel Rwanda”, og han viser igjen et talent for å skru publikum fast i setene. ”Reservation Road” er omtrent like sterk, selv om temaet er et annet.
Vi føler Ethans sinte desperasjon, og vi forstår Dwights håpløse frykt for å miste mer enn sin frihet. Her er alle tapere, og det rører meg å se hvordan de takler sine tap.
