Bilder fra dokumentarfilmen ”The Bridge” kverner rundt i hodet mitt, et halvt år etter at jeg så den på filmfestivalen i Bergen.
Den er nemlig umulig å glemme! Den handler om mennesker som velger å begå selvmord fra Golden Gate-brua i San Francisco, og du får se dem gjøre det. Det har den fått kritikk for.
Jeg synes det er en vakker og dypt bevegende film som får oss til å revurdere våre syn på selvmord og gir oss innsikt i hoppernes valg. Den romantiserer ikke gjerningen, men utdyper den.
Kikkeren i oss
Regissør Eric Steel og hans team filmet Golden Gate-brua kontinuerlig gjennom 2004 og fanget opp de fleste av dette årets 24 selvmord. Noen av dem vises her sammen med åpne og ærlige intervjuer med de dødes familie og venner.
Slik kaster filmen lys over hvem de var, og hvorfor de valgte å gjøre en slutt på alt. Det gjør vondt å se på. Men hva er det som gjør vondt? Er det smerten over å se mennesker hoppe i døden, eller gjør det vondt fordi jeg kjenner kikkerinstinktet våkne?
Man kan selvsagt stille spørsmål om det moralske ved å filme selvmordskandidater. Filmen hevder at fotografene ringte polititet når de fanget opp mennesker på broa de trodde var potensielle hoppere. Men spesielt ett menneske filmes over lengre tid før han klatrer opp på rekkverket.
Brutalt ærlig
En 30-åring med langt ravnsvart hår, ikledd solbriller og sort lær fra topp til tå. Hvorfor følges Gene Sprague av to kamera på begge sider av brua? Skjønte de at han var en kandidat? Eller var han bare en av hundrevis som ble filmet i all hemmelighet mens de spaserte frem og tilbake på brua? Jeg velger å tro det siste.
Jeg tror ikke filmskaperne kunne levd med seg selv om de hadde latt ham hoppe i døden for å sikre seg et dramatisk høydepunkt, noe de fikk. Spragues skjebne fikk meg til å gjøre research på nettet, der jeg fant hans triste nettblogg kalt
”The uselessness of being me”.
”The Bridge” er brutalt åpen og ærlig. Den lager ingen sensasjoner av stoffet, men presenterer det på en sober måte som forsterker en allerede sterk opplevelse. Den går stille i dørene, for temaet er sterkt nok som det er. Filmen behandler menneskeskjebnene med verdighet.
Det skurrer likevel litt at de etterlatte ble intervjuet uten å få vite at selvmordene faktisk ble filmet. Men jeg velger å se filmen ut i fra det vi ser på lerretet. Ingen som ser ”The Bridge” vil noensinne glemme den!
