”Pirates of the Caribbean: At World’s End” underholder så saltspruten står rundt deg.
Men rompa di bør være i god form når du skal se ”At World’s End”. Den er nemlig nesten tre timer lang.
Se Filmpolitiet anmelde «Pirates of the Caribbean: At World’s End».
Kjempende sjørøvere
Filmen føles som en overdådig parade av actionsekvenser som stadig overgår den forrige. Men nå, når jeg har sett den tredje filmen, er jeg mett og fornøyd.
For min del er det greit om dette grandiose punktumet for trilogien forblir nettopp det. Et grandiost punktum!
Det Øst-indiske kompaniet farer frem med harde midler og fortrenger sjørøvere fra havet. Sjørøverhøvdingene må komme sammen for å kjempe i mot. Først må kaptein Jack Sparrow og skipet ”Den sorte perle” reddes fra den våte grav.
Glimrende galskap
Samtidig har Will Turner hemmelig planer om å redde hans far om bord på ”Den flyvende hollender”, som kompaniet nå har kontroll over. Og forholdet mellom Will og miss Elisabeth Swann settes på prøve fordi Will tror Elisabeth har noe på gang med Jack Sparrow.
Selv om jeg kaller filmen en overdådig parade av actionsekvenser, betyr det ikke at du får tre timer med vegg-til-vegg action. Det hadde blitt slitsomt.
Men ”At world’s End” har i alle fall én langvarig sekvens som er fantastisk utført i både spill, koreografi, effekter og klipping, nemlig det siste slaget. Dette er rett og slett glimrende galskap!
Det eneste som irriterer er Hans Zimmers vegg-til-vegg actionmusikk. Den går i den samme tralten i nesten hele filmen, uten at noe fester seg. Jeg skulle ønske et tema jeg kunne huske! John Williams, hvor er du?
Avsluttende actionorgie
Det er veldig mange elementer i handlingen som skal på plass i løpet av de tre timene. Veldig mange. Folk skifter side, standpunkt og lojalitet i hytt og pine. Det er mange bi-figurer og bi-historier å holde styr på.
Og midt i den avsluttende actionorgien må Will og Elisabeth avklare sitt forhold. Det burde være mulig å barbere vekk noen scener som føles overflødige. Men alt er sydd kløktig sammen, slik at vi faktisk får en sammenhengende historie av det hele. Det blir aldri kjedelig!
Johnny Depps Jack Sparrow hadde kanskje enda saftigere dialog i eneren, men får flere utfordringer her, som å spille mot seg selv. Og han får så vidt hilst på faren sin, spilt av Rolling Stones-gitarist Keith Richards, i en kul liten kameo.
Godt spill
Keira Knightley får enda større utfordringer i løpet av denne historien, som hun løser overbevisende. Og Orlando Bloom beviser nok engang at han er vår tids Erroll Flynn.
Den rollen det står mest resepekt av, er Bill Nighy som kaptein Davy Jones på ”Den flyvende hollender”. Han får overraskende mye ut av en figur med tentakkelfjes.
Større er ikke bedre
”Pirates of the Caribbean: At World’s End” viser at ”større” ikke nødvendigvis betyr ”bedre”. Den første filmen i trilogien er fremdeles den beste. Men treer’n gir oss i hvert fall noen forløsende forklaringer, oppgjør og avslutninger.
Og du kan banne på at produsent Jerry Bruckheimer vil lage flere, selv om det kanskje bare blir med noen av figurene.
Dette kommer til å bli en kjempesuksess på kino. Noe annet er ikke å forvente, og det fortjener denne filmserien!
