Vi vet at Australia liker dansefilm. Vi har ikke glemt ”Strictly Ballroom”. Nå kommer enda en, men nå handler det om barn. ”Razzle Dazzle” er en liksomdokumentar, som er småmorsom, men ganske forutsigbar i hvor den henter humoren fra.
Konkurranse på kort varsel
Den har ingen god start, men bygger seg heldigvis opp mot det forventede klimakset. The Grand Final er årets høydepunkt for Australias danseskoler. En pokal betyr flere elever og mer penger i kassa.
Jonathons danseskole får en vanskelig start når de ikke kvalifiserer seg, men uventede hendelser gjør at de likevel får delta, og må forberede seg på svært kort varsel. De skal nemlig konkurrere mot sin nemesis, miss Elizabeths danseskole.
”Razzle Dazzle” har den forventede samlingen av figurer, mora som pusher dattera si og forventer at hun skal være den store stjerna, den stygge jenta som egentlig er den beste danseren og danselæreren som muligens er homo.
Leker liksomdokumentar
Kanskje er det umulig å unngå denne komposisjonen i en slik film, men det føles litt slitent.
Dansefilmen tilkjennegir sine røtter. Blant annet får vi se Paul Mercurio, som spilte hovedrollen i ”Strictly Ballroom”. Og så får du høre musikk fra både Flashdance og Footloose, men det virker litt billig at det brukes coverversjoner i stedet for den virkelige varen.
Filmingen er også av den billige varianten. Regissør Darren Ashton leker altså dokumentar, og det betyr usikker og virrende kameraføring, noe dagens dokumentarister kanskje vil riste på hodene av. Noen av dansenumrene fanges heldigvis godt inn.
Inspirert av tidligere kultfavoritter
Liksomdokumentarer har fungert før, med ”This is Spinal Tap” og ”Get ready to be Boyzvoiced” som mine personlige høydepunkter. Kanskje er ”Boyzvoiced” litt av inspirasjonen til ”Razzle Dazzle”, siden den har blitt en kultfavoritt i Australia?
Men nå virker liksomdokumentarer litt passé, samtidig som denne utgaven ikke alltid treffer med sine forsøk på humor.
Se ”Strictly Ballroom” på DVD i stedet!
