”The Hitcher” er en unødvendig remake av filmen med samme navn fra 1986.
Men jeg skjønner hvorfor den er laget. En hel generasjon med kinogjengere har aldri sett originalen, og derfor kan historien resirkuleres og penger kan tjenes.
Psykopat-thriller
Man kan mene mye om motivet for å lage filmen, men dette har blitt en effektiv liten thriller som sprer en grei porsjon skrekk og uhygge. Den er også uvanlig voldsom til å ha 15-års grense. Men i denne sjangeren er det et pluss!
Kjæresteparet Jim og Grace plukker opp en haiker på en øde veistrekning. John Ryder viser seg å være psykopat med kniv, og de får sparket ham ut fra bilen. Men det skal vise seg vanskelig å bli kvitt ham.
Snart begynner likene å strøs rundt dem. Politiet mistenker Jim og Grace for å stå bak, så de jages langs interstaten av både politiet og John Ryder.
Strekker troverdigheten
Historien presenterer ikke Jim og Grace spesielt godt for oss. Men når haikeren først er plukket opp, er det fullt driv i handlingen til rulleteksten. Det er små pustepauser innimellom, men så er det full action igjen.
Det er velgjort, godt klippet og med flotte effekter av den gammeldagse typen. Selvsagt er det flere sekvenser som strekker troverdigheten. John Ryder har blant annet et urovekkende talent for å vite nøyaktig hvor Jim og Grace til enhver tid befinner seg. Men det må til, skal filmens energi holdes ved like.
Sean Bean er ikke en like skummel John Ryder som Rutger Hauer var i originalen. Bean spiller psycho, mens Hauer ER det. 2007-manuset gir heller ikke Bean mye å spille på.
Blek i forhold til originalen
Han gjør en god jobb utifra det han har fått å gjøre, men Hauer var bedre. Og C. Thomas Howell og Jennifer Jason Leigh var også bedre enn Zachary Knighton og Sophia Bush.
Spesielt Howell hadde en merkbar gradvis overgang fra ungdommelig uskyld til garvet kynisme. I den nye filmen skjer overgangen på et øyeblikk.
2007-versjonen av ”The Hitcher” blekner i forhold til originalen, som remakes ofte gjør. Først og fremst mangler det mørke psykologiske båndet mellom John Ryder og Jim Halsey. Og båndet mellom hovedpersonene og oss er også rimelig tynt.
I 1986-utgaven brydde jeg meg hva som skjedde med dem. Det gjør jeg ikke her. Men jeg lar meg likevel underholde. Kanskje er jeg for lite kritisk? Man blir i alle fall ikke skuffet så ofte på den måten!
