En ung kvinnes oppvekst i og utenfor det diktatorstyrte Iran byr på kontraster hun har vansker med å forholde seg til.
Formspråket bedre enn historien
Den animerte filmen ”Persepolis” skildrer Marjanes overgang fra barn til voksen og hvordan alvorlige omstendigheter bidrar til å forme henne som person.
Det er en interessant film, men for meg er det det animerte formspråket som huskes best, ikke historien som formidles.
Historien starter i 1978. Marjane Satrapi er datter av vestligsinnede foreldre i Teheran. Folket kues, først av Shahen av Iran, deretter av det islamistiske prestestyret.
Marjane opplever krig og at voksne rundt henne forsvinner. Foreldrene sender henne til Wien på begynnelsen av 1980-tallet, for at hun skal få en utdannelse.
Men det vestlige livet passer ikke Marjane, som lengter hjem. Der venter islamske ekstremister.
Enkel animasjon, komplisert historie
Historien er helt sann og den virkelige Marjane Satrapi har fortalt den tidligere i tegneserieform. Nå har hun laget animasjonsfilm av stoffet, sammen med co-regissør Vincent Paronnaud, og de har lykkes med stort hell.
Enkel animasjon er en utmerket måte å fortelle en komplisert historie på. Metoden er med på å gjøre stoffet lettere tilgjengelig. Gjennom animasjonsgrep kan tanker, følelser og lange tidsstrekk skildres kjappere og mer effektivt enn i vanlig film.
Det er selvfølgelig interessant å se hvordan ei lita jente blir til ung kvinne under den islamske revolusjon. Og hvordan det er å leve under et håpløst religiøst regime.
Men til syvende og sist mangler historien noe. Virkeligheten er ikke alltid like fantastisk som fiksjon.
Hopper for fort
Jeg mister litt interessen for ”Persepolis” når Marjanes historie altfor ofte blir for navlebeskuende om familieforhold, feilslåtte romanser og irriterende husverter.
Av og til hopper hun for fort over de virkelig interessante temaene, som hennes møte med Irans moralske voktere, og den islamske revolusjonens effekt på samfunnet. Men som stilstudie er ”Persepolis” absolutt interessant nok.
