Paier med krem, karamell, sjokolade og annet godt er et gjennomgående tema i filmen ”Waitress”. Filmen er like søt som paiene og sukkersjokket ligger hele tiden på lur.
Men som ved et mirakel blir filmen en høyst spiselig søtsak, som verken feter deg eller er en fare for tannhelsen, men gjør det glad og fornøyd. Jeg lukter en liten publikumsvinner!
Siste forsøk
Jenna (Keri Russell) er paiekspert på Joe’s Diner, der hun sparer opp penger til å komme seg vekk fra sin ustabile og kontrollerende ektemann (Jeremy Sisto).
Men så blir hun gravid, noe som vil gjøre det vanskeligere å flytte. I stedet innleder hun et forhold til fødselslegen sin, Dr. Pomatter (Nathan Fillion), i et siste forsøk på å bli lykkelig.
Svært hyggelig
”Waitress” minner meg veldig om Miranda Julys ”Me, you and everyone we know”. Den likte jeg særdeles godt, og ”Waitress” er også en svært hyggelig opplevelse.
I begynnelsen fikk jeg kanskje et litt distansert forhold til de litt overdrevent karikerte figurene, men etter hvert lokkes jeg inn i filmens vimsete verden, og føler meg vel der.
Jenny og de andre vi møter sliter med hverdagslige problemer som mange kan kjenne seg igjen i.
Frodig personlighet
Jennas stadig nye paioppfinnelser fargelegger filmen med nydelige farger og smaksopplevelser. De står i skarp kontrast til det grå livet med ektemannen, og gjør at vi skjønner hvilken frodig personlighet som skjuler seg bak den triste masken.
Men i løpet av filmen har Jenna en gradvis utvikling som gjør det til en fryd å følge henne. Keri Russell er veldig flink i hovedrollen!
Livsglad film
Jeg skal ikke legge skjul på at ”Waitress” har en sørgelig historie bak seg. Regissør og manusforfatter Adrienne Shelley, som også spiller birollen som Dawn, ble myrdet i leiligheten sin 1. november i fjor av en bygningsarbeider, etter at Shelley klaget på byggebråk.
Denne kunnskapen gjør det selvsagt litt spesielt å se ”Waitress”. Det virker veldig rart at noen ville myrde noen som kunne lage en så livsglad film!
