Carl E. Johannessen dro for å finne sitt barndoms Italia sammen med kollega Erlend Haarr Eriksson og to kamera. Resultatet er filmen ”Mann kvinne kaffe”, som jeg oppfatter som en billedlagt løs tankerekke med et diffust formål.
Jeg ble besnæret av formspråket, stemningene og musikken, men savnet et svar på det store spørsmålet: Hva betyr alt sammen?
Nostalgisk reise
Vi blir tatt med på en nostalgisk reise fra nord til sør i Italia, der Carl leter etter spor som samsvarer med sine egne minner fra oppveksten i landet. På veien stiller Carl spørsmål omkring sitt eget voksne liv, sett i lys av hvordan folk han møter på veien oppfatter sine egne liv i dagens Italia.
Begge deler er interessante emner, men Carls poetiske fortellerstemme tipper over i det pretensiøse av og til, og kræsjer med de hverdagslige betraktningene til den italienske mann og kvinne i gata.
Føles repeterende
Filmen er en nær slektning av ”Gunnar goes comfortable” fra 2003, som ble laget i det samme miljøet i Bergen. Gunnar Hall Jensen har også bidratt som dramaturg, men her er dramaturgien blitt for løs. Det er ikke nok å fortelle, slik at vi får mange sekvenser som føles repeterende.
Det avsluttende klimakset er tunfisk-slakting i sør-Italia, som er flott filmet og ser dramatisk ut, men det er litt vanskelig å forstå hva det har med Carls selvransakende reise å gjøre.
Direkte vakker
Det finnes poetiske scener der ”Mann kvinne kaffe” er direkte vakker. Og jeg blir betatt av noen av mennesketypene Carl har greid å feste på film, og hvor uanstrengt de snakker til kamera. Filmen får også et stort pluss for god musikk, komponert av Johan Modahl Leiva.
Jeg liker prosjektet, men det er en anelse for langt. Filmskaperne har ikke nok å meldte til å holde på interessen min i en time og femten minutter. Dette kunne blitt en svingod kortfilm, i stedet for en middels god langfilm.
