”My blueberry nights” av regissør Wong Kar Wai er en slags roadmovie med en kvinne på rømmen fra ulykkelig kjærlighet.
Kjærlighet og lengsel
Manuset, om menneskets søken etter den uhåndgripelige kjærligheten, er kanskje litt ufullendt med litt snål dialog og småhistorier som knapt henger sammen, men ”My blueberry nights” er nydelig filmet, har et fint soundtrack og en stilig atmosfære.
Elizabeth (Norah Jones) kommer innom Jeremys restaurant i New York, og får vite at kjæresten har vært der med en annen kvinne. Elizabeth trenger noen å snakke med, og Jeremy (Jude Law) blir hennes samtalepartner de neste kveldene.
Han rekker å forelske seg i henne, men så legger Elizabeth ut på en reise gjennom USA for å få bruddet på avstand, og se sitt eget liv i perspektiv. Hjemme i NY venter Jeremy på livstegn.
Krever tålmodighet
Etter ti minutter tenkte jeg: ”dette blir kjedelig”. Det tar tid før vi ser hvor historien går og hvorfor vi skal engasjere oss i den. Men etter en stund fikk filmen meg over på sin side.
Du må ha tålmodighet for å komme inn i den, og det kan være den fungerer best for det smale publikum som liker litt langsomme og sære filmer. Først etter en time bestemte jeg meg for om jeg likte filmen eller ikke, og landet på at jeg likte den.
Artisten Norah Jones gjør en fin debut som skuespiller i hovedrollen. Hun virker nok som en fersking blant sine mer rutinerte kolleger, men det tror jeg er hele vitsen. Figuren hennes skal være en litt åpen og naiv sjel i møte med mer livserfarne og kyniske mennesker.
Hun står i sterk kontrast til den forfyllede politimannen Arnie (David Strathairn), som selv er blitt dumpet av desillusjonerte Sue Lynne (Rachel Weisz). Og hun er et omvendt speilbilde av den kyniske pokerspilleren Claire (Natalie Portman), som har som livsregel at man ikke kan stole på noen.
Ikke A4-underholdning
Filmen hopper fra by til by, og jeg er litt usikker på akkurat hva det er Elizabeth lærer på turen, men hun påstår selv at hvert møte med nye mennesker er et speil som gir en refleksjon av hennes egen personlighet.
Og det er noe med at man må langt unna for å se hva man har helt nære.
Historien er altså litt flyktig, men den fortelles med Wong Kar Was vakre og poetiske filmspråk, blant annet ved hjelp av glimrende foto av mesteren Darijus Khondi.
Dette er en film for deg som vil vekk fra A4-underholdning, men forbered deg på at det er sært, smalt og saktegående.
